Hva er anarcho-antroposofi eller antroposofisk
anarkisme? Det hersker mye uenighet om hvem som med rette kan
kalle seg anarkist eller ikke. I slike diskusjoner har det vært
hevdet fra tid til annen at den dialektiske materialismen er
den eneste rette tro for anarkister.
Dette utelukker enhver religiøs avskygning, inkludert
taoistisk anarkisme,1 Gandhis filosofi,2 og Christos Anarchos.3 Selv
om alle anarkister tar avstand fra det kommunistiske proletariatets
diktatur, er det enkelte som tviholder på et nærmest
påbudt ateistisk livssyn. Det gis lite rom for åndsfrihet
i deres utopi. Dette er et viktig utgangspunkt når vi skal
berøre Rudolf Steiners antroposofi som en gren av anarkistisk
filosofi.
Selv om Steiner var en erklært fiende av den økonomiske
liberalisme, står han frem som en nærmest libertariansk
individualist med særlige sympatier for rabiate egoister
som Max Stirner og Benjamin Tucker. På grunn av sin åndelig
orienterte verdensanskuelse markerte han en viss avsky for marxismen.
Dette til tross for at, eller kanskje nettopp fordi, Steiner
selv hadde sine røtter i proletariatet og ble aldri en
velstående mann materielt sett. Hans overbevisning gikk
ut på at det han selv hadde å tilby arbeiderklassen
var en frigjøring av hvert enkelt individ gjennom selvbevissthet,
mens sosialistene dysset arbeiderne i søvn med sin materialistiske
propaganda og sine diktatoriske partiprogrammer.
"Rudolf Steiner var barn av fattigfolk,"
skriver Christoph Lindenberg. "Han
gjorde aldri noe stort nummer av fattigdommen i sitt foreldrehjem,
som regel nevner han bare i forbigående de kummerlige forhold
han vokste opp under. Men én gang, i en diskusjon i 1919,
da en person som bare kjente fattigdommen av omtale, utbredte
seg om hvordan lavere postansatte hadde det, brøt det
ut av Steiner: "jeg har lært å forstå
proletarene gjennom selv å leve med dem, ved at jeg selv
har vokst ut av proletariatet, ved at jeg også måtte
lære å sulte med proletarer.""4
Rudolf Steiner
Rudolf Steiner ble født den 27. februar 1861 i Kraljevec,
en liten grenseby på øya Murr i Ungarn (senere Jugoslavia,
deretter Kroatia), og vokste opp i Østerrike. Etter bruddet
med Teosofisk Selskap grunnla han Antroposofisk Selskap i 1913
i Dornach, Sveits. Der døde han i sitt arbeidsværelse
30. mars 1925.
"Antroposofisk orientert åndsvitenskap" er
meget omfattende og danner bakgrunnen for bl.a. steinerskoler,
teorien om samfunnets tregrening, biodynamisk jordbruk, alternativ
medisin og en obskur nyreligiøsitet som har satt sitt
preg på en del diktere og forfattere. Mange anarkister
finner en slik oversanselig belastet virkelighetsoppfatning tungt
fordøyelig, ikke minst fordi antroposofien
er den mest misforståtte av alle "nyreligiøse"
retninger.
Kjernen i den antroposofiske filosofi er tvers igjennom anarkistisk.
Dette er ikke så lett å gjennomskue, for Rudolf Steiners
grunnsyn kan være utrolig krevende å trenge til bunns
i. De fleste antroposofer velger det som tiltaler dem og fortrenger
det andre. Aller mest oversett er anarkismen. Dette er årsaken
til at vi har fått så mange autoritetskjære
og maktglade besteborgerlige antroposofer som ikke har oppdaget
at de sitter på en revolusjonær megabombe.
Rudolf Steiners verker utgjør over 350 bind i den tyske
originalen. De fleste av disse består av stenograferte
referater fra hans ca. 6000 foredrag. Dette arbeidet kan i hovedtrekk
deles i to grupper: Først hans skriftlige filosofiske
verker fra 1880- og 1890-årene, derav hans banebrytende
"Frihetens Filosofi" (1894), som han 30 år senere
hevdet ville overleve alle hans øvrige verker, og som
danner grunnlaget for esoterisk (åndelig-filosofisk) anarkisme.
Den andre gruppen av hans arbeider består av alt han
kom ut med etter århundreskiftet, dvs. fra 1900 frem til
1925, og utgjør over 90 prosent av antroposofisk litteratur.
Steiners oppgjør med Marx og Engels og deres dialektiske
materialisme har en sentral plass i anarkistisk antroposofi.
Denne dialektiske materialismen satte ikke bare sitt preg på
kommunismen, men på en kamuflert måte også
på senkapitalismen (p.g.a. slektskapet med primitiv sosialdarwinisme).
I tillegg har den vært sterk innenfor sosialistisk-anarkistisk
tenkning og er derfor hovedårsaken til spenningsforholdet
mellom ateistisk-kollektivistisk anarkisme på den ene siden
og frihets-individualistisk anarkisme på den andre.
Når man skal vurdere Steiner i lys av anarkismens historie,
er det nødvendig å legge spesiell vekt på
hans filosofiske hovedverk Frihetens Filosofi. Det er
kun den andre gruppen av Steiners meddelelser, dvs. hans bøker
og foredrag etter århundreskiftet, som ofte latterliggjøres
eller vekker anstøt p.g.a. sin kontroversielle karakter.
Det var da han hadde besluttet å snakke åpent ut
om de oversanselige kunnskaper han hadde ervervet på grunnlag
av hans medfødte høyst uvanlige bevissthetstilstander.
Antroposofisk litteratur som stammer fra perioden 1900-1925
krever en åndelig legning som innebærer at ethvert
trosbegrep i tradisjonell forstand ofres til fordel for vitenskapelige
forskningsresultater, samtidig som erkjennelseskrefter av en
religiøs karakter, som ligger hinsides intellektet, anvendes.
Den som ikke har denne åndelige legningen finner det veldig
vanskelig å akseptere Rudolf Steiners antroposofisk orienterte
åndsvitenskap. Steiner oppfordrer til tillit i form av
et åpent og samtidig kritisk sinn, men han advarer på
det skarpeste mot å betrakte hans person som en autoritet
eller hans meddelelser som autoritative. Dyrkingen av Rudolf
Steiner som autoritet blant besteborgerlige og underdanige antroposofer
er derfor i strid med antroposofiens egne frihetsprinsipper.
Vi er her i berøring med antroposofenes aller mest
sårbare paradoks i forhold til kritiske innvendinger. Det
hele dreier seg om en enormt rik kunnskapsmengde som er et resultat
av Rudolf Steiners okkulte forskning. Steiner understreker uttrykkelig
ved gjentatte anledninger at intet må aksepteres på
autoritet alene i vår tid. Alt må granskes og bekreftes
empirisk. Hvordan er dette mulig, kan man da spørre, når
selve forskningen krever oversanselige organer, krefter og evner
som kun Rudolf Steiner og ingen andre var eller er i besittelse
av?
Denne innvendingen er såpass vektig og fornuftig at
de fleste borgerlige antroposofer får kalde føtter
når de blir konfrontert med en slik problematikk. Enten
bortforklarer de det hele ved å benekte paradokset totalt,
eller så avskriver de enhver identifikasjon med Steiners
fremstilling, spesielt på det religiøse området.
Antroposofien fører nemlig ikke bare til anarkisme, men
også til esoterisk kristendom og buddhisme. Dermed oppstår
den tragikomiske situasjonen at i offentlige debatter får
man gjerne klarere og bedre beskrivelser av antroposofi fra ateistiske
eller kristne motstandere enn fra antroposofene selv, som gjør
alt for å bortforklare og tåkelegge det hele.
I og med at undertegnede regner seg som anarcho-antroposof,
vil et tilnærmet svar på ovennevnte innvending være
på sin plass. For det første bør det da påpekes
at selv om Steiner ikke ønsket å bli betraktet som
en autoritet, så godtok han at mange så på
ham som en veiviser, eller lysbærer. Rett etter århundreskiftet
utga han sine observasjoner fra den såkalte Akashakronikken
i et eget tidsskrift som han kalte Luzifer-Gnosis, eller
Lysbærerens Visdom. Han påpekte at de fleste menneskers
nesegruse trang til å underkaste seg alle slags autoriteter
representerer en alvorlig hindring for frihetens utvikling i
vår tid. Det er derfor forståelig at mange antroposofer
ikke vet forskjell på veiviser og opplysningskilde på
den ene siden og autoritet på den andre.
Et spørsmål som her melder seg er hvorvidt anarkister
bør tillate seg å ha veivisere i det hele tatt.
Vi lever i et kompleks av gjensidige avhengighetsforhold, og
så lenge individet selv fritt vurderer den enkelte kildes
troverdighet og fornuft, er det ikke snakk om autoritet. For
en anarkist bør derfor Steiner kunne være like aktuell
som Bakunin, Proudhon, Stirner eller Tolstoy.
Som veiviser hevdet Steiner at hvem som helst kunne utvikle
de evnene han selv var i besittelse av. Til dette formål
utga han en rekke bøker med detaljerte øvelser
og råd. Det er allikevel mye som tyder på at Steiner
kan ha overvurdert sine samtidige på flere områder.
Steiner mente at de påstandene han fremstilte som okkulte
kjensgjerninger til en viss grad kunne etterprøves uten
avansert klarsyn, eller "innvielse". Indre erfaringer
og opplevelser bearbeidet med skjerpet tankekraft, observasjoner
av ytre naturfenomener som de fleste overser, historiske dokumenter
osv. - alt dette kunne brukes til å bekrefte eller avkrefte
Steiners meddelelser. Når man senere utviklet reelle okkulte
evner, bl.a. ved å bearbeide veiviserens meddelelser, kunne
man forske selv, også i ukjent terreng.
Frihetens Filosofi og anarkismens epistemologi
Epistemologien er vitenskapen om opphavet til og grensene
for menneskelig kunnskap, og hvilke metoder vi bruker for å
nå den. Det er en forskningsgren som tradisjonelt hører
til filosofiens område. Steiners doktoravhandling, som
ble utgitt i Weimar i 1892 med tittelen Sannhet og Vitenskap:
En introduksjon til Frihetens Filosofi, tar et epistemologisk
oppgjør med Kant. Med utgangspunkt i tyske idealister
som Fichte, Schiller, Hegel, Goethe og til dels Nietzsche, korrektur
av Darwin samt oppgjør med Bacon, Newton, Kopernikus og
Galileo, ønsket Steiner å etablere et solid epistemologisk
grunnlag for alt det som han etter århundreskiftet kom
til å utgi først som teosofi, senere som antroposofi.
I Frihetens Filosofi tar Steiner oppgjør med
dualistene og hevder at en realistisk epistemologi må føre
til en utvetydig monisme. Den mest innflytelsesrike dualisten
i den tysktalende verden var Immanuel Kant, som delte tilværelsen
i to ved å hevde at det fantes en virkelighet som ikke
lot seg erfare og som for evig og alltid måtte ligge skjult
for menneskets erkjennelseskrefter. Denne form for dualisme setter
fremdeles dype spor i vår kultur og i den allmenne filosofiske
orientering. Med dualismen som utgangspunkt snakker vi om "det
ukjente", "det hinsides", "Gud", "aliens"
osv. Kant kalte dette ukjente for "tingen i seg selv"
og postulerte at naturfenomenenes egentlige vesen lå i
en skjult verden som ingen hadde erfart eller kunne erfare.
Steiner mente at alt dette hinsides ukjente var et produkt
av ren overtro. Han hevdet at de filosofiske vitenskaper måtte
ta kun én virkelighet i betraktning, nemlig den empiriske.
Det var dette han kalte monisme. Det mest solide utgangspunktet
for denne monismen fant han i Charles Darwins naturvitenskap,
som på den tiden ble videreutviklet av Ernst Haeckel. I
tillegg hadde han oppdaget at Goethes forskning i botanikk, biologi,
anatomi, lys og farge var banebrytende og revolusjonær
og demonstrerte bl.a. at Isaac Newtons fargeteori hadde vært
et feilspor. Denne monismen representerer fremdeles kulturelt
kjetteri både på det filosofiske og det naturvitenskapelige
område.
Frihetens Filosofi har som mål å demonstrere
at monismen er en absolutt forutsetning for fullkommen, uhemmet
åndsfrihet. Hvis vi skal kunne rive oss totalt fri fra
all tvang og autoritet, indre og ytre, fysisk og metafysisk,
kan vi ikke befinne oss i en dualistisk verden som skjuler spøkelser
vi aldri kan nærme oss. Vi må ta monismen til hjelp
for å rive ned de begrensninger som den dominerende dualistiske
kulturen har påtvunget den menneskelige erkjennelse i form
av en slags okkult jantelov.
På denne måten ønsker monismen å
tilrettelegge både utviklingen av den uhemmede frie vilje,
og erkjennelsen av at menneskets empiriske potensiale er ubegrenset.
Frihetens Filosofi tar derfor sikte på å definere
forutsetningene for den frie handling.
For å utvikle den "frie ånd" hevdet
Steiner at man måtte løsrive seg både fra
ytre og indre tyranni. Selv samvittigheten blir et autoritært
spøkelse som må overvinnes. I tiende kapittel, Frihetsfilosofi
og monisme, definerer Steiner forskjellen på "naiv
realisme" og "metafysisk realisme". Den naive
realist er bundet av sansbare overhoder:
"Det naive mennesket, som bare
ser en virkelighet i de tingene det kan se med sine øyne
og gripe med sine hender, krever også for sitt moralske
liv beveggrunner som er tilgjengelige for sansene. Det krever
et vesen som kan meddele disse beveggrunner på en måte
som dets sanser kan forstå. Det vil få seg beveggrunnene
diktert av et annet menneske som det anser for klokt og mektig,
eller som det av andre grunner anerkjenner som en makt over seg.
På denne måten oppstår [de tidligere omtalte]
moralprinsipper i form av familiens, statens, samfunnets, kirkens
og guddommens autoritet. Det troskyldige menneske tror ennå
på ett enkelt annet menneske; det noe mer fremskredne lar
seg diktere av et flertall (stat, samfunn). Alltid bygger det
på sansbare makter, og når noen endelig begynner
å ane at disse i grunnen er like svake mennesker som dem
selv, søker de råd hos en høyere makt, et
guddommelig vesen, som de imidlertid utstyrer med sansbare egenskaper.
Fra dette vesen lar de seg igjen på sansbar måte
meddele det begrepsmessige innhold for sitt moralske liv, dette
være seg ved at guddommen viser seg i en brennende tornebusk
eller vandrer omkring i legemlig skikkelse og forteller menneskene
med ord som deres ører kan oppfatte, hva de skal gjøre
og ikke gjøre."5
Det virker kanskje litt underlig at Steiner legger så
mye vekt på dette med hender, øyne, ører
osv. i forhold til indre forestillinger. I årenes løp
snakket han ofte om nødvendigheten av å utvikle
"sansefri tenkning", dvs. en mer fleksibel type mental
aktivitet som er mindre avhengig av de grå hjernecellene.
(Det bør her skytes inn at antroposofien betrakter hjernen
som et sanseorgan, slik at tanker blir iakttatt av hjernen akkurat
som lyder blir iakttatt av øret.) Mange av hans uttalelser
virker absurde når de imøtekommes med en tenkning
som er trollbundet av den fysiske hjernen fordi de har til hensikt
å gi lytteren indre bilder som ikke reflekterer noe sansbart,
og dermed bidra til utviklingen av sansefri tenkning.
Den metafysiske realisten tenker ikke mer sansefritt enn den
naive realisten. Han bare overfører fysiske begreper til
et metafysisk plan:
"På det høyeste utviklingstrinn
av naiv realisme på moralens område blir moralbudet
(den moralske idé) tenkt hypotetisk som absolutt kraft
i det egne indre, løsrevet fra ethvert fremmed vesen.
Den makt som mennesket først lyttet til som Guds ytre
stemme, fornemmes nå som en selvstendig makt i menneskets
indre, og den settes lik samvittigheten.
Men dermed er den naive realismens stadium
allerede forlatt, og vi har kommet inn i den region hvor morallovene
blir selvstendiggjort som normer. Da har de ikke lenger noen
bærer, men blir til metafysiske vesener som eksisterer
i kraft av seg selv. De er analoge med de usynlig-synlige krefter
som den metafysiske realisme hypotetisk tenker til den opplevde
verden i stedet for å søke virkeligheten der hvor
mennesket har del i virkeligheten, nemlig i sin tenkning. Denne
metafysiske realisme, som også må søke moralens
opprinnelse i et område utenfor menneskets virkelighet,
er alltid ledsaget av utenom-menneskelige moralnormer."6
Steiner hevdet at dialektisk materialisme gjorde frihet umulig
fordi tenkningen ble slavebundet av et mekanisk univers. Han
fortsetter:
"Hvis det antatte vesen blir tenkt
som noe som i seg selv er uten tanker og virker etter rent mekaniske
lover slik materialismen forestiller seg det vil det også
av seg selv, med rent mekanisk nødvendighet frembringe
det menneskelige individ med alt som hører individet til.
Bevisstheten om frihet kan da bare være en illusjon, for
mens jeg tror at jeg selv skaper mine handlinger, er det bare
mine materielle bestanddeler og deres bevegelsesprosesser som
virker i meg. Jeg mener å være fri, men alle mine
handlinger er bare en følge av materielle prosesser som
ligger til grunn for min legemlige og åndelige organisme.
Denne oppfatningen mener at bare fordi vi ikke kjenner de motiver
som tvinger oss, har vi en følelse av frihet."10
Deretter går Steiner løs på den spiritualistiske
dualismen. I dag er denne varianten best kjent i den religiøse
fundamentalismens klesdrakt:
"Mens den materialistiske dualist
gjør mennesket til en automat som handler ifølge
en mekanisk lovmessighet, gjør den spiritualistiske dualist
(som ser det absolutte vesen i noe åndelig som menneskets
bevisste opplevelse ikke har del i) mennesket til slave av det
absoluttes vilje. Frihet er utelukket i materialismen, like meget
som i en ensidig spiritualisme, og overhodet i en metafysisk
realisme som mener å kunne slutte seg til noe sant virkelig
utenfor menneskets opplevelsesverden.
Både den naive og denne metafysiske
realisme må av en og samme grunn benekte friheten, for
begge ser i mennesket bare fullbyrderen eller utøveren
av prinsipper som med nødvendighet er påtvunget
det. Den naive realismen dreper friheten ved å underkaste
seg en autoritet i form av et iakttagbart vesen, eller et vesen
som tenkes analogt med iakttagelsene, eller den underkaster seg
en abstrakt indre stemme som den tyder som 'samvittighet'. Metafysikeren,
som bare trekker slutninger om noe utenom-menneskelig, kan ikke
anerkjenne friheten fordi han lar mennesket være mekanisk
eller moralsk bestemt av et "vesen i seg selv"."11
Kjernen i Rudolf Steiners monisme er enkeltmenneskets suverene
selvstendighet både i tanke og handling. Mennesket selv
og intet annet er bestemmende med hensyn til moralsk adferd:
"De moralske bud som metafysikeren
bare kan slutte seg til, må etter hans oppfatning stamme
fra en høyere makt. For monismen er den menneskenes
tanker. Den moralske verdensorden er da hverken et avtrykk
av en rent mekanisk naturorden eller av en utenom-menneskelig
verdensorden. I ett og alt er den fritt menneskeverk. Mennesket
skal ikke sette gjennom et utenforliggende verdensvesens vilje,
men sin egen. Det virkeliggjør ikke et annet vesens beslutninger,
men sine egne. Bak det handlende menneske ser monismen ikke en
menneskefremmed verdensledelse som styrer menneskene etter sin
vilje. Forsåvidt som menneskene virkeliggjør intuitive
ideer, følger de bare sine egne, menneskelige mål.
Og hvert individ følger sine særskilte mål.
For ideenes verden lever seg ikke ut i et fellesskap av mennesker,
men bare i menneskelige individer. Det som blir et felles mål
for et samfunn av mennesker, er bare en følge av enkeltindividers
viljeshandlinger, og da for det meste av noen få utvalgte
individer som de andre følger som sine autoriteter. Enhver
av oss er kallet til å bli en fri ånd, slik som hver
spirende rose er kallet til å bli en rose."12
Charles Darwins utviklingslære står sentralt i
Rudolf Steiners filosofi. For ham var sjelens moralske utvikling
det viktigste med evolusjonen, og derfor hadde han tillit til
at menneskene ville utvikle sin frie ånd gjennom livets
erfaringer.
Steiner skriver videre:
"Monismen er klar over at et vesen
som handler under fysisk eller moralsk tvang, ikke kan være
et moralsk vesen i sann forstand. Monismen betrakter gangen gjennom
den automatiske handling (bestemt av naturlige drifter og instinkter)
og gjennom den lydige handling (bestemt av moralske normer) som
nødvendige moralske forstadier, men innser muligheten
av at den frie ånd kan overvinne begge disse overgangsstadiene.
Monismen befrir den sant moralske verdensanskuelse fra de naive
moralforskrifters bånd til iakttagelsenes verden, og fra
de spekulative metafysiske moralforskrifters bånd til en
hinsidig verden. De første kan monismen ikke avskaffe,
like lite som den kan avskaffe iakttagelsenes verden. De siste
må den avvise fordi monismen alltid søker verdens
forklaringsprinsipper innenfor verden selv, aldri utenfor den."7
Steiners anarkistiske miljø. Tucker og Mackay.
Mellom 1890 og 1897 bodde Steiner i Weimar, og på denne
tiden ble han interessert i Max Stirners radikale individualistisk-anarkistiske
skrifter.Han hadde skrevet en bok om Nietzsche, men kom til å
foretrekke Stirners krystallklare tanker og frihetsmot.
Høsten 1898, mens han bodde i Berlin, ble Steiner kjent
med den skotsk-tyske dikteren og Stirner-biografen John Henry
Mackay og hans venn Benjamin Ricketson
Tucker. Et meget godt vennskap utviklet seg mellom Steiner,
Mackay og Tucker.
Magazin für Literatur ble forbudt i Russland fordi
redaktøren Rudolf Steiner var en venn av den anarkisten
John Henry Mackay. Situasjonen ble ikke bedre da Steiner skrev
i sin spalte at han selv regnet seg som individualistisk anarkist:
"Jeg har hittil selv alltid unngått
å bruke ordene 'individualistisk' eller 'teoretisk anarkisme'
om min verdensanskuelse. For jeg holder meget lite av slike betegnelser.
Men om jeg, i den grad det er mulig å avgjøre slikt,
skulle si om ordet 'individualistisk anarkist' kunne brukes på
meg, måtte jeg svare med et ubetinget "ja"."8
Mackays teoretiske anarkisme hadde mange trekk til felles
med Frihetens Filosofi. Steiner trodde imidlertid at han
hadde vist i sin bok at tenkning var en åndelig aktivitet
og at den menneskelige ånd kunne skape frie handlinger
for seg selv kun gjennom en utviklet tenkning. Det er sannsynlig
at Mackay ikke kunne forstå dette konseptet fra Steiners
side - det var faktisk nesten ingen som forstod det på
den tiden - men han ser ut til å ha stått nærmere
Steiner på andre områder.
Mackay hadde politiske ambisjoner med sine teorier, og han
ønsket Steiners oppslutning og samarbeide. Det var en
tid da Steiner fremstilte sin etiske individualisme som et politisk
ideal, og det ser ut til at han følte seg fristet til
å bruke sin egen filosofi som plattform for Mackays politiske
drømmer. Hans omtale av denne episoden i sin selvbiografi
30 år senere gjør det klart at han opplevde tendensen
som en fristelse eller åndelig prøve:
"Min etiske individualisme var
følt som en rent indre opplevelse i mennesket. Det lå
meg altså fjernt, da jeg utviklet den, å gjøre
den til grunnlag for en politisk oppfatning. Dengang, rundt 1898,
skulle min sjel med den rent etiske individualismen rives ned
i en slags avgrunn. Den skulle fra å være noe rent
indre menneskelig gjøres til noe ytre. Det esoteriske
skulle avledes til noe eksoterisk."9 Dermed bestemte han seg for å gå
sine egne veier.
Borgerlige Steiner-biografer omtaler denne perioden som et
lite sidesprang, som en forbigående flørt med anarkismen,
og de tolker sistnevnte sitat som en avskjed mellom Steiner og
anarkismen. Her protesterer imidlertid anarcho-antroposofene.
Det er nemlig like korrekt å fremstille antroposofien som
et neste trinn i anarkismens utvikling og hevde at Steiner er
den som gjør anarkismen til en reell mulighet med Frihetens
Filosofi. Anarcho-antroposofens argument går derfor
ut på at den egentlige anarkismen er å finne nettopp
i antroposofien, som er og blir en kjettersk motkultur og representerer
et opprørsk utbrytersamfunn, uansett i hvilken grad diverse
finkulturelle besteborgere ønsker å pynte på
situasjonen.
Når man tar den antroposofiske teismen i betraktning,
dvs. hele læren om de oversanselige hierarkiene, kristologien
osv. som dominerer den annen del av Rudolf Steiners omfattende
livsverk, kan det forekomme gåtefullt at han omfavnet darwinismen,
som på mange måter har blitt den moderne ateismens
grunnfilosofi. Når de åndelige verdener, med alle
sine guder, demoner, avdøde sjeler osv., lå vidåpne
for Rudolf Steiner helt fra hans tidligste barndom, må
vi tillate oss å spørre: Er det overhodet mulig
for et slikt menneske å verdsette ateismen, å forstå
den?
Menneskelig frihet, individets ukrenkelige suverenitet - dette
var Steiners grunnleggende filosofiske utgangspunkt. Det var
nettopp på frihetens premisser at han roste Nietzsche,
Stirner og Tucker. Steiner hevdet, paradoksalt nok for mange,
at tradisjonelle religiøse forestillinger i form av teologi
og denslags, hørte til en forgangen tid og måtte
vike for selvstendig tenkning, totalt uavhengig av ytre eller
indre autoritet.
Det paradoksale ved dette er Steiners betydelige bidrag til
kristen teologi, som imidlertid var et resultat av spesielle
forespørsler. Selv hans teisme er tvers igjennom anarkistisk.
Gudene, som det vrimler av, er menneskenes skapere, men de har
nå trukket sin autoritet tilbake for at vi skal bli modne
og selvstendige nok til å klare oss på egen hånd.
Gudene er med andre ord anarkister. Den frie ånd i mennesket,
den anarkistiske sjel, er skapelsens mål og mening.
Steiners teisme kan virke selvmotsigende i forhold til monismen,
som jo tar kun den empiriske verden i betraktning. For den innviede
okkultisten var dette intet problem, i og med at alle hans uttalelser
var basert på oversanselig forskning. Tradisjonell religion
er imidlertid dualistisk fordi fenomener hinsides menneskets
empiriske potensiale blir gjenstander for blind tro.
Kollisjonen med Marx
Rudolf Steiner kunne aldri godta marxismen, som bredte seg
som ild i tørt gress ved århundreskiftet. Jens Bjørneboe
kalte seg riktignok både anarkist, marxist og antroposof
og skal angivelig ha hevdet at intet motsetningsforhold eksisterte
mellom Steiner og Marx, men i så fall tok han grundig feil.
Steiner angrep Karl Marx på mange punkter ved forskjellige
anledninger, spesielt med hensyn til hans dialektisk-materialistiske
historiefortolkning.
Mens Steiner arbeidet hovedsakelig med frihetsidealismen og
anarkismen sammen med Tucker og Mackay, skrev han en artikkel
hvor han tok et kritisk oppgjør med maktens problem: "Av
alle maktformer er den som sosialdemokratiet tilstreber, den
verste."13 Med "sosialdemokratiet"
mentes den kommunistiske ideologi på den tiden.
Et halvt år senere fikk Steiner en forespørsel
fra styret for Arbeiterbildungsschule i Berlin (grunnlagt av
marxisten Wilhelm Liebknecht) om å overta historieundervisningen.
Han kastet seg over oppgaven med stor iver, til tross for at
skolen bare hadde råd til å tilby ham et honorar
som var så umåtelig beskjedent at de tvilte på
om han kunne akseptere forespørselen.
I sin selvbiografi forteller Steiner følgende: "Jeg gjorde det klart overfor ledelsen
at hvis jeg påtok meg oppgaven ville jeg presentere historie
ifølge mine egne syn på menneskehetens evolusjon
og ikke ifølge den marxistiske fortolkningen som nå
var vanlig i sosialistiske kretser. De ønsket allikevel
å gi meg kursene." 14
Disse menneskene kjente fysisk arbeide
og de resultatene det produserer. Men de hadde ingen anelse om
de åndelige kreftene som ledsager menneskeheten fremover
gjennom historien. Det var derfor de så lett aksepterte
marxismen og dens 'materialistiske historiefortolkning.' Marxismen
hevder at de eneste kreftene som virker i historien er materielle
og økonomiske, dvs. krefter skapt gjennom fysisk arbeide.
Alle 'åndelige, kulturelle faktorer' regnes for å
være et biprodukt som vokser ut av den materielle-økonomiske
sfæren, en ren ideologi.
I tillegg til dette var det faktum at
i en lang tid hadde arbeiderne følt en økende iver
etter utdannelse. Men det eneste midlet til å tilfredsstille
dette behovet var den populære materialistiske vitenskapslitteraturen.
Det var den eneste litteraturen tilrettelagt for arbeidernes
syn og resonnement. Alt annet var skrevet i en stil som arbeiderne
umulig kunne forstå. Dermed oppstod den ubeskrivelig tragiske
situasjonen at mens det voksende proletariatet hadde en intens
hunger etter kunnskap, kunne denne tilfredsstilles kun gjennom
den groveste form for materialisme."14
"Historie var "et spesielt
sorgens barn" for Arbeiterbildungsschule. Elevene begynte
snart å kjede seg over måten faget ble lært
bort på, og de fleste sluttet å gå, hvoretter
foredragsholderne vanligvis ga opp. Steiner fikk imidlertid full
klaff med elevene. Senere fortsatte han med sine foredrag om
tysk litteratur, om indisk, persisk og arabisk kultur, om filosofiens
historie, kjemi og industrialismens historie. Han tilbød
også kurs i offentlig tale, og rettet alle papirer som
ble gitt ham med en slik omhu at mange av elevene oppnådde
faktisk ting som tidligere aldri kunne forventes av dem."15
I sin selvbiografi forklarer Steiner fenomenet slik:
"Vi må huske at der er halvsannheter
i de materialistiske idéene om økonomi som svelges
av arbeiderne gjennom marxisme som "materialistisk historie."
Og disse halvsannhetene er nettopp det som lett kan forståes
av arbeiderne. Hvis jeg ganske enkelt hadde ignorert dem og undervist
i historie fra et idealistisk synspunkt, ville arbeiderne ha
følt at det jeg sa ikke harmonerte med de halvsannhetene
de kjente til.
Så jeg begynte med en kjensgjerning
som var forståelig for mine lyttere. Jeg forklarte hvorfor
det er vrøvl å snakke om at økonomiske krefter
dominerer historien før det sekstende århundre,
slik Karl Marx gjør det. Jeg viste også at økonomisk
liv ikke antok en form som kan forståes i en marxistisk
betydning før det sekstende århundre, og at denne
prosessen nådde sitt klimaks i det nittende århundre.
Dette gjorde det mulig for meg å
snakke ganske oppriktig om de åndelige idealene som var
aktive i de foregående historiske epoker, og jeg kunne
vise at i nyere tider hadde disse impulsene blitt svekket, i
motsetning til de materialistisk-økonomiske.
Dermed kom arbeiderne gradvis frem til
konkrete idéer om de åndelige impulsene i historie,
religion, kunst og moral, og sluttet med å betrakte dem
som ren ideologi. Det ville ha vært nytteløst å
komme inn i en meningskamp om materialisme; jeg måtte la
idealismen vokse frem fra materialismen."
Etter fem år endte det hele med at partiledelsen satte
en stopper for Steiners undervisning. Han møtte kraftigst
motstand hver gang han snakket om frihet. "Å
snakke om frihet virket veldig farlig," fortalte
han tretten år senere. Sosialistlederne plasserte fire
medlemmer i et møte med hundrevis av elever hvor Steiner
forsvarte åndelige verdier, og disse sørget for
at han ble drevet ut ved å gjøre det umulig for
ham å fortsette. Da Steiner sa: "Hvis
folk ønsker at sosialismen skal spille en rolle i fremtidens
utvikling, da må undervisningsfrihet og tankefrihet også
tillates," erklærte en av partiledelsens agenter:
"I vårt parti og dets skoler
kan det ikke være noe spørsmål om frihet,
men bare om rimelig tvang."16
Til denne bemerkningen føyde Steiner følgende
kommentar: "Man må ikke innbille
seg at det moderne proletariatet ikke tørster etter åndelig
næring! Det har faktisk en uslukkelig tørst etter
det. Men den næringen som tilbys er for det meste det som
det allerede tror så fullt og fast på, nemlig positivisme,
vitenskapelig materialisme, eller forøvrig en ufordøyelig
føde som tilbyr stener istedenfor brød."17
En av disse elevene, Emil Unger-Winkelried, mintes Steiner
som lærer 30 år senere: "For
oss elever, særlig oss arbeiderelever, var han en offervillig
venn som underviste på arbeiderskolen to kvelder i uken
gjennom ca. fem år. En så mangesidig begavet mann
som Steiner holdt ganske sikkert ikke denne slitsomme undervisningen
for det usle honorarets skyld, men fordi det ga ham glede, og
elevene forgudet ham."18
Borgerlig antroposofi
Den borgerlige filosofien dominerer antroposofisk kultur i
en oppsiktsvekkende stor grad. Dette er et utrolig paradoksalt
fenomen, for som vi har sett, er Frihetens Filosofi intet
mindre enn rendyrket anarkisme. I denne forbindelse bør
nevnes noe meget vesentlig om Rudolf Steiner, nemlig at han aldri
dementerte noe han tidligere hadde gitt uttrykk for. Da han skrev
i sitt magasin i 1898 at han var en individualistisk anarkist,
betyr det at det var det han var - i hele sitt liv!
I 1897 møtte han sine venner i restauranten Zur
Alten Künstnerklause i Berlin, hvor han ofte ble sittende
til langt ut på morgenkvisten. Max Halbe minnes "Steiners
ytre bilde, hans beksvarte hår, hans flakkende sorte øyne,
det hulkinnede ansiktet, den magre tilknappede skikkelsen, liksom
sort i sort alt sammen i den merkelige blandingen av magister
og demon."19
Denne beskrivelsen alene gjør Steiner til en treffende
representant for anarkismens sorte flagg. F. W. Zeylmans van
Emmichovens beskrivelse av sitt møte med Steiner i 1920,
da mannen var nesten seksti år gammel, er nærmest
halsbrekkende:
"Hans øyne trekker seg dypt
innunder skyggen av de kraftige brynene. Man kan si at disse
øynene er mørke brune, men det ville fortelle svært
lite om deres sanne natur. Hvordan kan vi beskrive dem? Av og
til virker de ufattelige. Man skuer inn i dem som en avgrunn
mens man står blendet ved stupet. Andre ganger er det en
dybde som en mørk natt, når ingen stjerner er synlige,
allikevel merker man deres nærvær."20
Rudolf Steiner var selv aldri i det militære, og da
hans arkitektoniske mesterverk Das Goetheanum ble ildspåsatt
nyttårsaften 1922 (sannsynligvis av bevegelsens innbitte
motstandere) og brant til grunnen, insisterte han på han
at ugjerningen hverken skulle politianmeldes eller etterforskes.
Han snakket ved flere anledninger om at fremtidens åndsfrie
mennesker ville lære å avstå fra å reagere
mot ondskap eller overgrep. Allikevel ønsket han ikke
å kombinere sin etiske individualisme med et sosialpolitisk
eller moralsk regelverk.
Hverdagsmennesket Rudolf Steiner
Alvorlig motstand mot Rudolf Steiner og hans arbeide meldte
seg tidlig, men opposisjonen tiltok betraktelig etter første
verdenskrig, da Steiner snakket om sosial tregrening. Den sterkeste
og mest velorganiserte opposisjonen kom fra nasjonalistisk hold,
særlig i England og Tyskland.
Rudolf Steiner gjorde seg skyldig i en form for kulturelt
kjetteri som hverken hans samtid eller hans ettertid har tilgitt
ham. I prinsippet er ikke dette kjetteriet annerledes enn f.eks.
Galileo Galileis anstrengelser for å demonstrere sin visjon
av planetenes baner rundt solen. Steiner ønsket at åndsvitenskap,
eller antroposofi, skulle vinne status som en anerkjent vitenskap
på lik linje med kjemi, botanikk, geologi osv. I sin samtid
ble han møtt med direkte angrep, mens ettertiden har fortiet
ham. Han glimrer ikke bare med sitt fravær i de fleste
filosofiske, vitenskapelige og religiøse oppslagsverk,
men også i de fleste boklister innenfor New Age.
Det er kun ett punkt ved Steiner som ikke har latt seg angripe,
og det er hans personlige karakter. Samtlige brev og annen dokumentasjon
fra hans samtidige danner et portrett av et umåtelig godt
og varmt menneske som på en uselvisk måte stilte
grenseløse krav til seg selv. Det virker nok uforståelig
for mange at en mann som hevdet at en fri ånd måtte
rive seg løs også fra samvittighetens tyranni, kunne
være et tvers igjennom godt og uselvisk menneske. Et hovedargument
mot anarkismen går ut på at den vil medføre
uhemmet ondskap og egoisme. Steiner la i alle år meget
stor vekt på å skape grunnlaget for utviklingen av
"moralske impulser og "moralsk fantasi". Med dette
mente han at den virkelig frie ånd ville vinne stadig større
indre frihet ved å bruke fantasien til kjærlige og
selvofrende handlinger. Han trodde på det beste i menneskene
fordi han hadde oppdaget dette i seg selv.
Her finner vi anarkismen i sin høyeste form.
Tarjei Straume
Referanser:
NB! I følgende henvisninger står 'GA' ikke
for Gateavisa, men for 'Gesamtausgabe', dvs. Rudolf Steiners
samlede verker.
1. Zen & taoisme, frihetlige filosofier
fra øst, Gateavisa nr. 146.
2. Mahatma Gandhi - den myke revolusjonære,
Gateavisa nr. 149.
3. Dvs. kristen anarkisme, Gateavisa nr. 151.
4. Die soziale Frage, GA #328, s. 167, Rudolf
Steiner mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten dargestellt
von Christoph Lindenberg i Sverre Dahls oversettelse, Antropos
Forlag 1992, s.7.
5. Die Philosophie der Freiheit 1894, GA #4:
kap. 10: Freiheitsphilosophie und Monismus.
6. Ibid.
7. Ibid.
8. Ibid.
9. Ibid.
10. Ibid.
11. Briefe Band II: 1890-1925, s. 370f.
12. Mein Lebensgang, GA #28, s. 372.
13. Gesammelte Aufsätze zur Kultur- und Zeitgeschichte
1887-1901, GA 31, s. 261.
14. Mein Lebensgang, GA #28, kap. 28.
15. Stewart Easton: Rudolf Steiner, Herald of a
New Epoch, s. 101.
16. Geschichtliche Symtomatologie, 6. foredrag,
GA #185.
17. Ibid.
18. Emil Unger-Winkelried, 1934.
19. Max Halbe: Jahrhundertwende, Danzig 1942,
s. 183.
20.Journal for Anthroposophy #44, An Encounter
with Rudolf Steiner, s. 24. Zeylmans bok kom ut i Holland i 1932.
Hvis du er nysgjerrig på antroposofi, kan du forsøke
å innynde deg hos de borgerlige bokormene på
Antropos Forlag i Homansbyen, Josefines gt. 12, 0351 Oslo, tlf.
22 46 03 74, fax 22 69 64 50.
Lykke til.
