Da jeg var ferdig med jobben på Lady
Luck Casino kl. 3:30 om morgenen, pleide jeg å gå
til en bar. På den tiden av døgnet kom også
andre nattarbeidere. "Så hvilken dass jobber du på?"
ble jeg spurt en gang. "Lady Luck," svarte jeg og la
til: "Det er dassenes dass." Det var de andre enige
i.
Dette var nemlig det gamle Lady Luck.
I dag er det Lady
Luck Casino & Hotel i en ny flott bygning. Den gangen
var det en bule innpakket i en blikkboksrønne hvor taket
raste sammen når det regnet. Størsteparten av Lady
Lucks inntekter kom fra enarmede banditter. De var populære,
for det var lett å vinne på dem. Derfor lå
profitten nede i 3-4 prosent, i motsetning til de mer prestigiøse
kasinoene oppe på The Strip, hvor innsatsvillige gjester
spilte terning og blackjack for så høye summer at
forretningene kunne tape penger en måned og så tjene
større millionbeløp neste måned, hvor dealerne
fikk nok tips til å kjøre Lincoln Continentals (de
heteste bilene på den tiden), og hvor maskinene tok 7-8
prosent fortjeneste.
Lady Luck var derimot en billig bule med jevn
fortjeneste fra faste småspillere som kom fra hele USA.
Det var et morosted for middelklassen. Kasinoet hadde av den
grunn ekstra mange maskiner som laget mest mulig bråk,
for eieren elsket bråk. Spillemaskinene støyet
akkurat som gammeldagse kassaapparater med lydforsterkere som
varslet med øredøvende vekkeralarmer hver gang
noen vant en aldri så liten jackpot, hvilket skjedde i
ett kjør. Kasinoen var stappfull nesten døgnet
rundt, dvs. bortsett fra de helt små timer, og når
noen vant en stor jackpot, kimte en kjempebjelle helt til en
manager kom og stengte den av med nøkkel og betalte vinneren.
I tillegg til denne konstante støyen
fra alle spillemaskinene var blikkbokskåken også
utstyrt med høyttalere for et musikkbånd. Rockemusikken
spilte døgnet rundt som alt annet. På toppen av
dette hadde vi et intercomsystem, dvs. telefoner og mikrofoner
overalt som var tilkoblet de aller kraftigste høyttalerne
slik at vi kunne høre hverandre klart og tydelig. Dette
systemet brukte vi til all kommunikasjon mellom ansatte: Bestillinger
av drinker fra baren og av pizzaer fra restauranten, beskjeder
om hvem som kunne ta sin ti minutters pause eller halvtimes lunsjpause,
annonseringer av store jackpots på maskinene, tilkalling
av mekaniker når en maskin slo seg vrang, osv. Selv brukte
jeg intercomsystemet til egenproduserte reklamer for dollarmaskinene
i Det var rimevers som passet til musikkrytmen. En gretten bartender
ble rasende på meg hele tiden fordi han ikke kunne høre
bestillingene sine, men Andy Thompkins, eieren av Lady Luck,
roste meg stort, for han elsket all støyen. Jo mer bråk,
jo lykkeligere ble Andy.
Kundene kom fra hele USA. De fikk gratis drinker
og pizza så lenge de gamblet. I Las Vegas ser du ingen
klokker. Kundene skal glemme tiden, skjenkes fulle og mates slik
at de gambler døgnet rundt.
Uken, måneden og året var like
mye snudd på hodet som døgnet. Din helg besto av
dine to fridager. Så hvis du hadde fri onsdag og torsdag,
da var tirsdag din "fredag". Sommeren var råheit
i ørkenen, men med air conditioning forsvant alle sesongene
totalt, og helligdager eksisterte ikke. Å jobbe første
juledag var akkurat som en vanlig hverdag. Tirsdag var lørdag,
januar var juli og morgen var ettermiddag.
Det jeg skal fortelle litt om er mine seks
år bak rattet som yrkessjåfør i tre byer.
Den første byen jeg kjørte i var Phoenix. Dette
var en slags Ville Vestens Siste Utpost, rene "Dodge
City" fra TV-serien "Gunsmoke". Phoenix hadde
to drosjeselskaper før dereguleringen senere i 1980-årene:
Checker Cab Co. og Yellow Cab Co., som begge var eid av Bill
Arnett. Han var en hensynsløs og egoistisk bedriftseier.
Sjåførene levde på mindre enn minimum.
Bill Arnett hadde begynt med et par Checkerdrosjer
i Mesa. Senere økte han flåten og ekspanderte til
Tempe og Phoenix. Da Yellow Cab gikk konkurs, kjøpte han
dette selskapet også. I tillegg satte han ut flåter
av andre transportselskaper - minibusser osv. - langt mer enn
det var behov for. Han tjente grovt; vi klarte så vidt
å overleve.
Phoenix hadde intet lisenssystem for sjåfører.
Drosjesjåførene var kledd som uteliggere, oppførte
seg som gorillaer og sloss over turer, takster og køplasser
med pistoler og hjulboltjern - særlig i midtsommerens ørkenhete
da sulten gnog som verst. I dette miljøet lærte
jeg drosjeyrket. Det var en hard økonomisk utfordring,
for du måtte slåss som en hauk for hver eneste kunde.
Hvor alle innbyggerne kjører egne biler og takstene er
svært lave er det tøft å kjøre taxi.
Sommeren var sultetid, for da lå byen nesten tom. Alle
som hadde råd til det stengte butikk og dro til kjøligere
steder inntil det verste var over.
Disse somrene kunne strekke seg over fem måneder.
Heten satte inn for alvor i mai, og noen kjøligere dag
kom som regel først i oktober. Jeg husker særlig
1980 da temperaturen lå jevnt over 110 grader Fahrenheit
hele sommeren og var oppe i 119 grader Fahrenheit en dag i juli.
(Kroppstemperaturen er 96 grader Fahrenheit.) Det ble sagt at
hvis du kunne kjøre taxi i Phoenix, kunne du gjøre
det hvorsomhelst.
Phoenix-politiet var det vennligste politi
jeg har opplevd i noen by. (Svinelukten var omtrent ikke merkbar.)
Snuten var faktisk kul der - ihvertfall for oss med europeisk
hudfarge og blå øyne. En gang kjørte jeg
gjennom et rødt trafikklys i høy hastighet rett
foran en patruljebil. Da betjenten stoppet meg, ga jeg ham førerkortet
uten oppfordring. Betjenten ga meg lappen tilbake og sa at han
ikke ville skrive forelegg fordi jeg var yrkessjåfør.
Slikt hendte ofte. Politiet visste at vi hadde
det hardt økonomisk og at vi måtte kjøre
like hardt for å overleve. Men det var andre grunner til
det gode forholdet mellom politi og taxi i Phoenix. For det
første hadde vi et samarbeidssystem for å rapportere
innbrudd, ran, m.m., hvor banken satte opp en gevinst til enhver
sjåfør som varslet politiet over radioen slik at
gjerningsmennene ble pågrepet. For det andre var
noen av drosjesjåførene pensjonerte politifolk.
For det tredje hadde vi en slags allianse på nattskiftet
(som jeg kjørte i alle år) fordi vi var begge svært
utsatte yrkesgrupper.
I praksis betydde dette bl.a. at politiet
bevisst overså at halve flåten var ulovlig bevæpnet
med pistoler. Det betydde også at vi holdt gjensidig øye
med hverandres sikkerhet. Hvis vi så en enslig betjent
stoppe en motorist kl. 3 om natten, ville vi parkere synlig like
ved hvis vi var ledige.
Selv hadde jeg aldri skytevåpen,
ikke bare p.g.a. min filosofi, men fordi drosjesjåfører
ble skutt med sine egne pistoler. Dessuten var disse gutta nærmest
skysskjerrekusker fra forrige århundre. De elsket slagsmål
og skyting. Jeg var sjarmert av alt dette, for denne Wild West-mentaliteten
virket som en uskyldig gutteaktighet, et livsdyktig barnesinn.
Det er dette ungdommelige, dette barnaktige, som gjør
amerikanerne uimotståelige: Rockemusikk, Tivoli-Jesus,
Disneyland, flyvende kuler, spennende slagsmål og en kommersiell
markedsføring som gjør hele befolkningen til en
diger barnehage. Tenåringskulturen dominerer hele samfunnet
hvor gamle menn går i Mikke Mus T-skjorter og gjør
alt de kan for å være Det er dog tragisk at 60- og
70-åringer lever ennå på 16- og 17-års
stadiet. De vokser aldri opp.
Det skjedde f.eks. at en passasjer ville stikke
av uten å betale. En av mine kolleger, som var en stor
og kraftig kar, hadde en ladd 44 mm kaliber magnum i stresskofferten
sin. Da en passasjer forsøkte å rømme fra
regningen, kastet han seg over ham og tvang ham til å betale
ved å peke den digre pistolen mot hodet hans. En annen
kollega gikk med armen i bind etter å ha blitt skutt på
- noe han var særdeles stolt av. Det viste seg at han selv
hadde først skutt på en passasjer som løp
inn i et hus uten å betale taksten og som så kom
ut med en rifle og traff sjåføren i armen.
Alle var så fordømt stolte av
slike dramaer, og de skrøt stadig. Én sjåfør
var veldig kry av kulehull over hele døren som han måtte
vise til alle på flyplassen og rundt i byen. (Han vegret
seg mot å få døren reparert helt til han ble
tvunget av drosjeselskapet.) Til og med min gode venn Ed, som
hadde fem Yellow Cab leiebiler og som jeg kjørte for en
lang stund, ba meg spre ordet om at hvis noen tuklet med bilene
hans, var han treffsikker nok til å skyte hull i bildekker
på motorveien!
Mest primitiv av alt var radiokulturen. Vi
brukte de gammeldagse Motorola toveisradioene. Dispatcheren visste
aldri hvem som åpnet mikrofonen før han hørte
taxinummeret verbalt. Du kunne også høre begge deler
av samtalen, selv om dette ble rettet på i 1980.
Konkurransen om bestillingene besto som oftest
i skrikekonserter der den kraftigste radioen vant ordren. , dvs.
illegale forsterkninger, var svært utbredt i Phoenix: Halve
flåten brukte dem. Dette var strengt forbudt ifølge
føderale lover og medførte astronomiske bøter
når man ble tatt på fersken ved overraskende spesialinspeksjoner.
Ved regulære inspeksjoner var det bare å fjerne forsterkerne
på forhånd.
Vi konkurrerte også om de lengste og
kraftigste antennene. Om natten pleide vi å parkere rett
under Yellow Cabs kringkastingsantenne for å vinne skrikekonserten
og deretter jage ordren på motorveien - alt som kunne nåes
innen ti minutter.
Denne operasjonen ble satt helt ut av spill
når en sjåfør ble sint på dispatcheren
for urettferdig behandling av ordrene. Dette var svært
korrupt hele veien. Han ville dermed åpne mikrofonen, ofte
med en illegalt forsterket radio, slik at dispatcheren ikke kunne
høre en eneste sjåfør. Vi fant aldri ut hvem
disse synderne var, hvilket var godt for dem, for de ville ha
blitt slått helseløse dersom de hadde blitt oppdaget
- spesielt fordi man da ikke kunne kalle på hjelp i en
nødssituasjon.
Løgn, bedrageri og tyveri sjåførene
imellom, juks og bestikkelser av dispatcheren for de feiteste
turene, svindel av forsikringsutbetalinger ved ulykker - alt
dette hørte til hverdagen. For dem med svake radioer var
det aller mest fristende å lyve om hvor de var parkert,
slik at de fikk ordren før den gikk til "free call",
dvs. skrikekonsert. Å stjele turer fra hverandre - det
var noe alle gjorde i Phoenix, men de fleste nektet for
det. Man innrømmet bare de tyveriene man kunne rettferdiggjøre:
Et cetera. Ny skrikekonsert over radioen fordi dispatcheren er
urettferdig og bare gir ordrene til sine kompiser som betaler
ham ekstra. En åpen mikrofon sperrer radioen i protest.
Morderisk jakt etter hvem det kan være som ødelegger
businessen med sin åpne mikrofon.
Det var også somrer i Phoenix da det
var så glohett og folketomt at sjåførene ble
riktig skrubbsultne og aggressive. Bildekker ble skåret
opp, vinduer ble slått inn, og sjåførene skjøt
på hverandre.
Høsten 1980 døde en av våre
eldste sjåfører etter at han hadde blitt skutt i
hodet under et basketak med en passasjer. Dette var like før
han skulle pensjoneres. En del oppstyr oppsto blant gutta. Det
var en bølge av skytedrap over hele USA den høsten
som kulminerte i mordet på John Lennon - noe som sjokkerte
hele verden.
På den tiden befant jeg meg i en situasjon
som virkelig utfordret min antivoldsholdning. Alle hadde
skytevåpen, ihvertfall hjemme, og det ble sagt at Dette
var noe vrøvl, men jeg var under sterk påvirkning
av mitt miljø. Jeg våknet opp en dag og oppdaget
en fremmed mexikansk tenåring som spaserte rundt i mitt
soverom med et avsagd gevær. Han var riktignok invitert
av noen i huset, men da jeg kritiserte ham for geværet,
fikk jeg det pekt mellom øynene. En rekke lignende episoder
som særlig kretset seg om rivaliserende mexikanske gategjenger
bidro til at jeg følte meg som utsatt skysskjerrekusk
i .
Jeg var derfor meget fristet til å kjøpe
meg en pistol. Men én kveld satt jeg og så på
en TV-film som ble uventet avbrutt av en ekstrasending: Pistoldrapet
på John Lennon i New York. Dette sjokket satte en stopper
for fristelsen til å kjøpe våpen én
gang for alle. Jeg måtte erkjenne påny at virkelig
store menn lar seg skyte uten å verge seg: Dodge City er
en barnehage. John Wayne og Dwight Eisenhower var forvokste babyer.
Gandhi, King og Lennon var voksne, modne mennesker.
Sommeren 1981 fikk min taxikarrière
en brå slutt da jeg sovnet bak rattet og totalvraket en
Ford Fairmount mot en parkert varevogn. Det var midt i den glohete
sultesesongen da vi slet oss halvt ihjel døgnet rundt
hele uken for å overleve. Jeg ble automatisk svartelistet
av forsikringsselskapet som hadde monopol i Phoenix gjennom Bill
Arnett.
Tyve måneder senere satte jeg meg bak
rattet på ny i Los Angeles. Der var yrkesforholdene meget
gunstige. Da Yellow Cab gikk nedenom på 1970-tallet, kom
russiske jøder til byen og bygget opp de to ledende selskapene:
United Independent Taxi Drivers (UITD) og Independent Taxi Owners'
Association (ITOA). Sjåførene eide ikke kun bilene
som i Phoenix Yellow Cab, men selskapene. De valgte sin
egen president, visepresident, osv, og de hadde vunnet en uavhengig
kontraktavtale med bystyret.
Dette betydde en konstant juridisk-politisk
kamp mot bystyret i Los Angeles via en advokat som representerte
begge de uavhengige assosiasjonene, for politikerne ville at
deres egne milliardærmedspillere (ofte gamle klassekamerater)
skulle ha sine biler på byen slik at de kunne
leve fett på andres slit, akkurat som Bill Arnett i Phoenix.
Vi hadde USAs aller høyeste takster; vi hadde 20 motorveier
innenfor byområdet (med 3-4 kjørebaner i hver retning),
og vi levde meget bra. Russerne hadde også sine egne verksteder.
Men vi måtte slåss med bypolitikerne for å
leve i fred for griske utbyttere - utbyttere som angivelig ville
øke tjenestekvaliteten ved å manipulere sjåførene
som marionetter og stjele halve fortjenesten.
Selv om jeg kjørte nattskift i alle
år både i Arizona og i California, også i beryktede
strøk, har jeg aldri blitt ranet med hell, dvs. ingen
har lykkes i akkurat det. I Phoenix vendte jeg meg til
å kjøre med låste dører og med hjulboltjernet
under førersetet. Dette gjorde jeg også i Los Angeles,
særlig etter at en kollega i mitt selskap (UITD) ble funnet
i Highland Park med overskåret strupe. Han var offer for
en serieraner som brukte kniv.
Bortsett fra dette spesielt uhyggelige tilfellet,
var det altfor mange lettvinte ran i Los Angeles. Etter min erfaring
med de skyteglade og kamplystne helamerikanske gorillaene i Phoenix,
virket Los Angeles-sjåførene, hvorav mange var immigranter,
altfor skvetne av seg. Her fantes radikale unntak som f. eks.
en israelsk kollega som skjøt og drepte en væpnet
ransmann. Men stort sett var det altfor lettvint å skremme
en sjåfør til å gi opp både penger og
bil, og jeg begynte å lukte kyllinger i panterskinn blant
altfor mange vellykkede trusselran. Phoenix-sjåførene
likte jeg fordi det var tæl i dem: De sloss mot ransmenn
selv om de fikk en kule i hodet en gang iblant. Uansett hva jeg
skulle bli utsatt for, ville jeg ikke la meg skremme som de andre
i Los Angeles. Jeg kan drepes men ikke skremmes.
En natt satt jeg parkert på Greyhound
Bussterminal i sentrum. En ung kjempe av en mann satte seg
rett bak meg slik at jeg ikke kunne se ham i speilet. Jeg
fattet mistanke på veien, men jeg kjørte opp den
mørkelagte gaten han hadde oppgitt, dvs. 55th Street i
South Central Los Angeles, og stoppet. Så kjente jeg en
pistol presset mot bakhodet, men det var noe som ikke stemte:
Han skrek og truet altfor høyt, altfor desperat. Han bad
meg gjentatte ganger om å slå av motoren. Da jeg
ikke reagerte, gjorde han noe tåpelig: Han lente seg over
meg for å trekke ut tenningsnøkkelen selv. Det klarte
han, men samtidig fikk jeg med begge hender grepet håndleddet
hans der han holdt pistolen. I basketaket som fulgte, fattet
jeg enda mer mistanke da skuddet ikke kom. Jeg hadde fått
munningen rettet mot vinduet og ventet på at glasset skulle
gå. Da han så slet seg løs, hoppet ut av bilen
og fortsatte med skriking og trusler om å drepe meg, tok
jeg hjulskrujernet fra under setet og utfordret ham til å
skyte så mye han ville. Dermed kastet han pistolen fra
seg og sa det hele var en spøk!!! Jeg fikk bilnøkkelen
tilbake. (Våpenet var sperret.)
Selvsagt kan man si at jeg hadde råflaks.
Jeg kunne lett ha blitt drept. Men av og til er det bedre å
dø i ærlig kamp enn å kakle som en kylling
i et langt liv. Å legge ned våpnene, å avstå
fra motstand, dette har ingen verdi så lenge frykten og
den feige underkastelsen regjerer.
En viss fryktløshet har hjulpet meg
også i situasjoner hvor jeg har vært konfrontert
med skarpladde våpen. Jeg har imidlertid meget sterke tvil
om at jeg kunne noengang slå et menneske med et hjulboltjern.
Jeg følte meg som en bavian med den dumme stangen i hånden.
Norske besteborgere støtter verneplikten og det militaristiske
forsvarsbegrepet med sine abstrakte filosofiske teorier. De imøtekommer
Justisdepartementets hypotetiske fantasier med idéer om
å drepe fienden med kjøkkenkniven osv. Dette er
for det meste vrøvl og vås fra et intellektuelt,
arrogant silkeborgerskap som selv aldri har opplevd en dritt.
Og de mest uærlige av dem alle sitter på Stortinget.
En passasjer ble en gang skutt i baksetet
av min drosje mens jeg satt bak rattet. Det var barstengetid
på Hollywood & Western, et beryktet kryss i byen, da
jeg hentet noen horer og halliker. De skulle akkurat til å
lukke bakdøren da noen kom og satte en kule i brystkassen
på en av de prostituerte. (Hun hadde visstnok ranet ham
tidligere på kvelden.) Jeg fikk straks tilkalt ambulanse
og politi, og jenta klarte seg.
Los Angeles krydde av piratdrosjer. De fleste
av disse hadde County-lisens, dvs. lisens for fylket eller kommunen:
County of Los Angeles, som de fikk fra sheriffen, men ikke lisens
for The City of Los Angeles, som vi fikk fra City Hall, dvs.
Rådhuset. En slik lisens for et ledende selskap som UITD
eller ITOA var så verdifull at individuelle eiermedlemskap
skiftet hender for en verdi av 40 000 dollar før det nye
selskapet L.A. Taxi kom inn i bildet. Da sank verdien til 20
000 dollar. Likeledes måtte vi kjøpe ekstra lisens
for hver enkelt bil hvis vi ville plukke opp passasjerer i County,
i Beverly Hills, Santa Monica, osv. Hver enkelt by krevde penger
i form av årslisenser. Alle jukset og stjal fra hverandres
territorier. (I Texas ble slike regler strengt overholdt.)
I Los Angeles hadde vi dataidentifikasjon
over radioen slik at taxinummeret kom på dispatcherens
skjerm når vi åpnet mikrofonen. I denne byen var
de ledende drosjeselskapene frie for korrupsjon fordi de var
selveide og demokratisk organisert. Det var imidlertid ikke bystyret.
Det var politiske sammensvergelser for å feie bort de uavhengige
selskapene UITD og ITOA. Den iherdigste metoden gikk ut på
å lage en liste over klager fra kunder og over brudd på
detaljer i bestemmelsene for å kunne bruke dette som påskudd
til å ta lisensen fra selskapene. En gang forsøkte
de å lamme driften ved å forby utleie av drosjer,
dvs. eierne skulle alene kjøre døgnet rundt. Vi
laget plakater og demonstrerte rundt rådhuset før
vi møtte bykommissærene. TV-selskapet ABC var der.
Advokaten for begge selskapene var der. Vi var mange. Og vi vant.
Senere, da jeg bodde i Pasadena, Texas, fikk
jeg kjøreseddel for Houston Yellow Cab - utbytterselskapet
som hadde monopol der. Fortjenesten var så dårlig
at de brukte TV-annonser for å lokke nye sjåfører.
Tarjei Straume
Polygrafen
Testet
og Anmeldt
Markedsføring
Onkel Sams
Kjøttmarked
