Boris Bugayev, en russisk
poet som skrev under navnet Andrei Belyi, har gitt oss følgende
portrett av Rudolf Steiner:
Hans leilighet i Berlin
var som en kommandopost Alle husets beboere, over og under Steiners
leilighet, skyndte seg med konstant hastverk fra den ene etasjen
til den andre med papirer og kopier, klapret på skrivemaskiner
og tok telefoner. Mitt inntrykk: Steiners hjem er alltid åpent;
dets virkning er som en celle i et kollektiv hvor ingen verdsetter
behagelighet; hvert eneste minutt er allerede planlagt, og der
er oppgaver, oppgaver, oppgaver. Her er det noen som redigerer;
der blir adgangsbilletter til et foredrag utlevert; her blir
bøker gitt ut. Forbi disse travle, rastløse rommene,
strømmer strømmer og strømmer alle de som
har meldt seg for en konsultasjon med Steiner og som hindrer
de åndeløse damene i å gjøre sitt arbeide;
alle sammen mennesker som er fremmede for dette boblende livet.
Men hver eneste en av dem kommer med spørsmål som
er viktigere for dem selv enn noe annet i verden. Noen av dem
kommer for første gang; de ankommer som når man
går til skriftemål med den ytterste spenning. Og
de fleste av dem er overrasket. Istedenfor den verdige atmosfæren
de hadde ventet seg, blir de mottatt med et høylytt brusende
liv som deres sans for sømmelighet kan ta anstøt
av. De ringer på dørklokken med hjertet i halsen
men døren er åpen; de blir ikke mottatt av tjenestejenta;
der er faktisk ingen hushjelp i det hele tatt. Isteden blir de
mottatt av noen som bare tilfeldigvis er der. De blir vist inn
i et lite venterom hvor hver eneste møbel er opptatt av
ventende mennesker. En dør fører til utgangen,
den andre inn til korridoren rett foran en høres en dyp
stemme en gang iblant.
"Hva, er der Doktor
her rett bak denne veggen?" Man forestiller seg det personlige
møtet med "læreren" med en viss seremoniell
formalitet; men her blir alt styrt av det enkle og en atmosfære
av intenst hverdagsarbeide som ikke har plass til seremoni, ikke
akkurat noe passende sted for læreren og den skriftende
eleven. I ett av bakrommene står antakelig noen åpne,
upakkede kofferter omkring. Han kom tilbake fra Sveits i går,
og i morgen drar han til Hannover, og noen gjør bagasjen
hans klar til en ny reise. Så plutselig, rett foran nesen
din, blir døren til dette enkle, mysteriøse rommet
åpnet, så raskt som lynet og helt uten mystikk, og
der Doktor viser seg litt sliten, med et trett, blekt ansikt;
og som den perfekte gentleman viser han en dame ut, sjarmerende
som en "man of the world" med hånden løftet
i en hilsen fra dørstokken medmindre han følger
henne selv til utgangen, hvor han skrur på lyset, hjelper
henne med kåpen og lukker døren bak henne. Og dermed
går han raskt gjennom korridoren forbi venterommet, stikker
hodet gjennom forhenget med et smilende "Ett øyeblikk
bare," og går inn i spisestuen, kanskje for å
drikke en kopp kaffe. Hans besøkstid fortsetter time etter
time. Han får ingen anledning hverken til å spise
eller drikke. En gang iblant skynder han seg gjennom venterommet
uten å se opp, med alvorlige, triste, strenge øyne,
bare for å komme tilbake øyeblikkelig. "Hvem
er den neste?" og trekke seg tilbake med den neste personen,
av og til veldig lenge, av og til fem minutter Han går
i en stram kort jakke; en jakke som ikke lenger er ny. Stundom
har han tøfler på seg; lorgnetten hans dingler og
danser på en liten snor og setter seg av og til fast i
forhenget når han skynder seg gjennom. Og dermed befinner
du deg i hans gjesterom; et meget lite rom, sorte møbler,
bøker, bord, en lenestol, alt veldig beskjedent. Når
jeg kommer inn her mister jeg evnen til å se noe som helst
unntatt ham, ham selv; hvordan han setter seg ned ved siden av
meg og vender øret i min retning (han hører mindre
godt med det ene øret). Det enkle forblir enkelt, snillhet
forblir snillhet, men i dette rommets enkle interiør forekommer
alle slags dramaer, fryktelige og gledelige. Men det er nytteløst
å snakke om det. Han var, tross alt, "Rudolf Steiner"
og han har evnen til å gjøre enhver situasjon om
til et uforglemmelig øyeblikk.
Han hadde, skal man si,
et terapeutisk smil; ansiktet blomstret man følte at man
hadde intet tilsvarende å gi tilbake. Han hadde
smilets gave, evnen til meddelelse rett fra hjertet. Hans smil
kunne få en knusende effekt hvis han ikke hadde tonet det
ned når det var nødvendig. Mange kjente hans solfylte
smil; vi snakket om det. Man må snakke om det, for ikke
et eneste fotografi gjenspeiler det. Vårt siste møte
gikk således: en lang kø med mennesker foran meg
[dette var i 1923] og bak meg; vognen ventet. Steiner skulle
reise tilbake til Dornach fra Stuttgart. Han hilste på
meg og viste meg inn i rommet. Vi satte oss ned ved et lite skrivebord.
Steiner var blek som døden; det er ikke lett å lytte
til slike skarer av mennesker, den ene etter den andre, når
hver av dem kommer med sitt alvorligste problem. Hans svar var
alltid konkrete, men de åpenbarte sin natur først
når årene gikk. Alt dette fór igjennom mitt
sinn under vårt siste møte. Han snudde sitt overtrette
ansikt med den godsinnede ørnenesen mot meg med et smil
som er vanskelig å beskrive, "Vi har ikke mye tid,
prøv å si i korthet alt du har på hjertet."
Denne samtalen på tyve minutter lever i meg som om den
skulle ha vart i mange år, ikke fordi jeg ville ha vært
istand til å si alt men fordi han svarte på
alt, hinsides ethvert ord. Svaret vokste ut av mine følgende
leveårs kjensgjerninger. Bare han var istand til å
svare således, å oppfatte den ledende tanken fra
måneder og år som lå bak de talte ordene og
å skue summen av opplevelser bak denne tanken, og å
se min vilje som ikke en gang jeg selv var klar over den gangen.
Med sin dempede, noe dype stemme forklarte han meg på hvilket
vis og hvorfor jeg tok feil; og jeg følte hvordan hans
atmosfære av varme og inderlighet omfavnet meg også.
Alt det jeg uttrykte var bare tredimensjonalt; men denne atmosfæren
av glødende varme som renset meg fra mine synder og min
smerte lot seg ikke begripe; denne forståelsen bare utviklet
seg i årenes løp som det beste i meg selv.
En venn ga meg også
en beskrivelse av denne varmen som så ut til å strømme
rett fra hjertet. Hun hadde ankommet helt uventet for å
reise igjen snart og bli lenge borte. Hun hadde et absolutt påtrengende
ønske om å bli mottatt av Steiner, men der Doktor
var overbyrdet; han kunne ikke fortrenge det irriterte utbruddet:
"Hvorfor kommer du midt i konferansen? Jeg har ikke et eneste
ledig øyeblikk!" Og min venn svarte med samme mynt:
"Vi kan ikke komme når vi vil, bare når vi får
anledning!" Hun snudde og gikk. Hun hørte en stemme
bak seg og så seg om. Doktor Steiner kom løpende
etter henne med utstrakte armer; han tok begge hendene hennes
og var full av varme.
Med sin godhet var det
ingen grenser for hva han krevde av seg selv. "Medlidenhet
har sine grenser," sa Marie Steiner til ham, men han svarte:
"Nei, medlidenhet har ingen grenser." Om kjærlighet
sa han: "Det er en givende egenskap. Jo mer man gir, desto
mer har man å gi." Hver eneste sanne kjærlighet
har, ifølge hans ord, evnen til grenseløs utvidelse.
Han utvidet seg.
Boris Bugayev
