Henry Barnes om Steiner-pedagogikk
Jeg tilbragte fire måneder i skyttergravene
hvor jeg fyrte antroposofiske kuler mot virulente kritikere av
Rudolf Steiner - og fikk rikelig med juling i samme slengen -
på Dan Dugans Waldorf Critics Mailing List (som de meget
passende kaller for "WC-listen"), tilgjengelig på
PLANS
nettsted, som er viet til å vanære antroposofien,
Rudolf Steiner og hans pedagogikk. Fra januar til mai 1999 krøp
jeg gjennom søla og svarte på påstander og
anklager og sarkasmer med den samme ammunisjonen dom de selv
benyttet.
Dan Dugan, som er av den oppfatning
at Rudolf Steiner ikke bare var en sjarlatan og en skrulling,
men en nazi-aktig rasist og fascist men en hvit overlegenhetsideologi
som ikke var ulik Adolf Hitlers, tilkjennegjorde sin ambisjon
om å samle inn diverse dokumenter fra tyske steinerskoler
på 1930-tallet under Hitlers regime for å bevise
at steinerskolelærerne var ivrige nazist-kollaboratører.
I respons til denne utfordringen fra
Dugan postet jeg følgende melding til kritikernes epost-liste
9. februar 1999 og inkluderte et interessant utdrag fra en bok
av Henry Barnes, som faktisk var tilstede på steinerskolen
i Stuttgart på den tiden det her er snakk om.
Kjære medabonnenter,
I 1987 hadde jeg gleden av å møte
Henry Barnes på steinerskolen
i Austin.. Jeg kjørte opp dit fra Houston, hvor jeg
bodde på den tiden, for å høre et foredrag
av Barnes, som var president for Anthroposfisk
Selskap i USA, og for å utveksle noen ord med ham.
Han var en meget hyggelig, hvithåret gentleman i syttiårene.
Det overrasket meg å se at Henry Barnes
hadde nettopp utgitt en ny bok, for han må være langt
opp i åttiårene.. (Som det er lett å regne
ut fra teksten nedenfor, ble han født i 1912.) I 1997
publiserte Anthroposophic Press "A Life for the Spirit
- Rudolf Steiner in the Crosscurrents of Our Time" av
Henry Barnes. Hans selvbiografiske skisse i innledningen er relevant
til WC-listen, for her har vi et øyevitnes beretning om
steinerskolene i Tyskland da Adolf Hitler kom til makten. Jeg
forstår det slik at Dan Dugan samler inn diverse dokumenter
fra den tid og sted som her er på tale i den hensikt å
gi næring til sin yndlingsteori om at antroposofien er
infisert av nazi-ideologi, og at slike mennesker som jeg er av
den grunn nazister - bevisst eller underbevisst. Og Henry Barnes
også, selvfølgelig.
I sin innledning til "A Life for the
Spirit," skriver Henry Barnes:
"Jeg møtte Rudolf
Steiners arbeide sommeren 1933, like før min 21. fødselsdag.
Anledningen var den første konferansen som ble holdt i
Nord-Amerika for å presentere antroposofien og noen av
de praktiske initiativene som har kommet ut av den.
Bare halvannet år tidligere,
i januar 1932, hadde min romkamerat og kjære venns selvmord
slått ned som lynet i mitt unge livs beskyttede og uforbeholdne
sikkerhet. Peter og jeg hadde vært skolekamerater i mange
år ved The Lincoln School of Teachers College i New York
City, og vi hadde gått sammen videre til Harvard College.
The Lincoln School pionerte med det som kom til å bli "progressive
education" i De Forenede Stater. Skolen hadde blitt etablert
i 1917, og vi begynte i første klasse det følgende
året. Det var et privilegium å gå på
denne virkelig fremragende skolen, men Peters død vekket
dypt forstyrrende spørsmål. Hadde vår utdannelse
på en eller annen måte sviktet oss? Jeg følte
meg vekket til å lete etter en utdannelse som kunne gå
hinsides intellektet og nå dypere enn selvutfoldelse. Skjebnen
grep inn.
Peters mor husket - i sin
anstrengelse for å fatte en død som manglet åpenbare
ytre årsaker - en bok hun hadde lest før Peter ble
født . Den var skrevet av Rudolf Steiner og hadde tittelen
"Hvordan oppnår man erkjennelse av de høyere
verdener?" Etter Peters død tok hun boken frem igjen
og oppdaget at Rudolf Steiner hadde skrevet andre bøker,
og at det til og med var en liten gruppe mennesker i New York
City som kjente til hans verker. Hun fant også ut at en
skole basert på hans arbeide hadde blitt åpnet der
noen få år tidligere. Det var Peters mor som inviterte
meg til konferansen i Spring Valley, New York, juli 1933.
To eller tre gjestetalere
på den konferansen var lærere på skolen i Stuttgart,
Tyskland, som Rudolf Steiner hadde grunnlagt i 1919. Det de sa
om skolen og om det menneskesynet som den bygget på, beveget
meg dypt. Jeg bestemte meg for å reise til Stuttgart -
på en eller annen måte - men jeg hadde allerede forpliktet
meg til en lærerstilling på høsten, en stilling
jeg anså meg begunstiget for å ha fått i de
depresjonsårene. Min enda større begunstigelse var
imidlertid den at da jeg fortalte skolens rektor at jeg ønsket
å reise bort ved slutten av det første året
for å studere denne nye "Waldorf"-pedagogikken,
smilte han klokt og sa: "Hvorfor reiser du ikke nå
og får det ut av kroppen? Kom tilbake til Choate etterpå."
Som følge av dette
kom jeg til Stuttgart åtte måneder etter at Hitler
hadde blitt valgt til Tysklands rikskansler 30. januar 1933.
Som elev på kurset for steinerskolelærere gikk det
opp for meg at nazi-regjeringen langsomt tetnet en løkke
om halsen på skolen i håp om at den ville stenge
på egenhånd før eller senere. De jødiske
lærerne måtte slutte, og det skulle ikke være
noen ny første klasse. Hver eneste time måtte begynne
med en "Heil Hitler"-hilsen, og foreldrene fikk problemer
hvis barna deres ikke var innmeldt i en Hitler Jugend- gruppe.
Skolen ga seg imidlertid ikke. Omsider, i mars 1938, ble skolen
tvunget til å stenge via et vedtak fra regjeringen. Det
ble offisielt slått fast at hensikten med utdannelse var
å forberede den kommende generasjonen på å
bli statsborgere. Det var ikke noe rom i Tyskland for for en
skole som hadde som mål å oppdra barna til å
tenke selvstendig når de ble voksne. Det er også
påfallende at Antroposofisk Selskap og Kristensamfunnet
- en uavhengig bevegelse for religiøs fornyelse som ble
etablert med Rudolf Steiners hjelp - hadde tidligere blitt blitt
forbudt av nazi-regjeringen i 1935. Hitler visste at et fritt
åndsliv er absolutt den største trusselen mot totalitær
statskontroll.
I 1938 hadde jeg blitt klasselærer
på den første steinerskolen i England, den "nye
skolen" som senere ble kalt Michael Hall. September samme
år var jeg vitne til det britiske folks nesten hysteriske
lettelse da Neville Chamberlain kom ut av flyet fra München
og erklærte "Fred i vår tid!" Nøkterne,
selvfornøyde londonere danset i gatene. Tolv måneder
senere begynte den annen verdenskrig.
Disse ytre verdensbegivenhetene
og følgene derav påvirket mennesker i hele verden
og forårsaket ufattelig lidelse på millioner. Mitt
eget liv fortsatte å utfolde seg i dramatisk samspill med
de større omstendighetene i verdens begivenheter.
To dager etter at krigen begynte
ble Christy MacKaye og jeg gift i Dornach, Sveits, og vi tilbragte
de første krigsårene i det landet. Første
juni 1940 seilte Christy og jeg - med hennes far Percy MacKaye
(hennes mpr hadde dødd i St. Germain-en-Laye ved Paris
ett år tidligere), hennes søster Arvia, bror Robin,
og min yngre bror Alfred - fra Genoa med det siste amerikanske
skipet som forlot Middelhavet. Vi landet i New York 10. juni,
samme dagen Italia erklærte krig."
For å oppsummere det i et nøtteskall:
Slik forklarer Henry Barnes hvordan han ble trukket inn i et
Steiner-nazi-møte i USA, hypnotisert inn i sekten i smug
og skarpsindighet - "Det de sa om skolen og om det menneskesynet
som den bygget på, beveget meg dypt" - og reiste til
Stuttgart for å saluttere Hitler på Steiner-manér.
Tarjei Straume
Rapport
om Rudolf Steiners rasisme
Nazisme
og antroposofi
Antroposofisk
anarkisme
Nazi-okkultismen
Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow
Uncle
Taz Home Page 2
