Jeg sitter og blar i en dødskul, speisa, spennende og
progressiv radikal venstrerevolusjonær lefse. Den heter
"Forandringens Frø/For dyrs frigjøring."
Du vet veganere som driver med aksjoner i rendyrket IRA-stil
mot slakterier, meierier, pelsbutikker, eggsentraler og andre
institusjoner som har noe med industri og dyr å gjøre.
Hvis vi lykkes i å befri dyrene fra kapitalisme og utbytting,
kan de kanskje hjelpe oss med å vinne revolusjonen?
En artikkel om fiskens vel inspirerer til dyptgående refleksjoner.
"Et dyr veldig mange overser er fisken," leser vi.
"En prosess bestående av å fange fisk ved hjelp
av krok festet i fiskens munn, og deretter trekke den ut av vannet
(som den er avhengig av for å leve) og inn i fremmede omgivelser
lar seg vanskelig forsvare dersom fisken har evnen til å
føle smerte og frykt. Tenk deg f.eks. en katt som slepes
etter krok i munnen ned under vannflaten, og som deretter blir
holdt der!"
Ja, dette har virkelig fått meg
til å tenke. Jeg tenker særlig på hvor glad
katten er i fisk og på at menneskene er slemme med fisken
for å være snille med katten. Og så er katten
slem med musa og rotta for å være snill med menneskene,
som syns det er ekkelt med mus og rotter i maten og i sengen,
fordi katten vil vise sin takknemølighet til menneskene
som er slemme med fiskene for at kattene skal ha det godt. Er
du med?
Jeg tenker også ofte på
krokodillens vel, for den er en truet art. Menneskene har vært
slemme med krokodillen bare for å lage støvler og
vesker av skinnet. Endelig har vi begynt å verdsette krokodillen.
Selv liker jeg best den amerikanske alligatoren en meget truet
art som blir over 6 meter lang og spiser fisk, slanger, pattedyr
og mennesker. Nilkrokodillen er enda koseligere. Den blir over
5 meter lang og spiser insekter, frosk, slanger, antiloper, store
husdyr og mennesker. Den vokser hele livet og blir gjerne 200
år gammel.
Vi mennesker skal være snille
med alle dyr. Vi kan godt leve på planteføde, men
det kan ikke krokodillen. Den kan ikke tygge ordentlig; derfor
må den riste byttet i filler før den sluker maten
sin. Er byttet for stort til å riste fra hverandre, vrir
krokodillen av lemmene. Med et fast tak rundt bena eller hodet
på byttet snur krokodillen seg lynraskt flere ganger rundt
sin egen lengdeakse. Metoden er uhyre effektiv. På et øyeblikk
liknet benet på for eksempel et menneske en korketrekker,
og etter noen få sekunder til er det revet av.
Krokodillenes festmåltider er
godt organisert, for krokodiller har en høyt utviklet
spise- og køkultur. Det er ganske vanlig at opptil 40
krokodiller er med og deler en nedlagt vannbøffel. Når
maten skal føres fra munnen ned i svelget, er krokodillene
avhengige av tyngdekraften. Først kaster krokodillen maten
rundt i munnen til den ligger riktig vei. Så strekker krokodillen
halsen og løfter hodet mot himmelen slik at maten bokstavelig
talt faller rett ned i magen. Dette er et usedvanlig vakkert
og henrivende syn, særlig når matbiten er en kjøtteters
overkropp med hode eller en større bit av tispa som satte
giftsprøyter i forsøksdyr i fjor.
(Vår djerve broder i sør,
Idi Amin, oppdaget at beskuelsen av dine uvenners farvel mellom
krokodillenes kjever kan være en meget raffinert nytelse.)
Tenk hvor mange dyr vi kunne frelse
fra smerte og død ved å mate krokodillene med nok
mennesker! Vi kunne kidnappe alle slakterne, jegerne, eggplukkerne,
kumelkerne, pelsoppdretterne og mange grådige kjøttetere,
og så kunne vi mate dem til krokodillene slik at disse
reptilene slapp å spise fisk og pattedyr! Hvis vi kunne
gjøre det samme med haier, tigre og andre rovdyr med sans
for en saftig menneskebit, kan vi redusere faren for overbefolkning
som truer hele økobalansen og de eksotiske artene. Vi
kunne også lage en industri ved å hermetisere det
uspiste menneskekjøttet og lage katte-og-hundemat. Dermed
kunne vi være snille med både fisk, mus og rotter.
Rottene kunne spise syke slemme mennesker, for de tåler
slike gifter.
Det er faktisk et problem dette med
å beskytte truede rovdyr på den ene siden som f.
eks. bjørn, gaupe, ulv, rev, tiger og sevfølgelig
krokodille og samtidig beskytte velsmakende dyr mot å bli
spist av av både mennesker og rovdyr. "Forandringens
Frø/For dyrs frigjøring." viser skisser av
eskimoer som skjærer opp dyrene de lever av. De ser veldig
onde ut, og de fremstilles som en slags sadistiske demoner. Her
ser ut som om mennesket ikke blir betraktet som en del av naturen
og økosystemet i det hele tatt. Hvorfor blir ikke ulven
eller gaupen fremstilt som en sadistisk demon når den tar
seg en kjøttmiddag? Hvorfor ikke gjøre som i Hakkebakkeskogen
og kreve at reven blir vegetarianer? Jeg forstår det slik
at gaupen får lov av "Forandringens Frø/For
dyrs frigjøring." å ta seg en kjøttmiddag,
men at mennesket fortjener å dø for en sånn
ugjerning.
Militante veganere mener forøvrig
at vi er veldig slemme med kua når vi melker den og ondskapsfulle
mot høna når vi forsyner oss med egg. De liker heller
ikke at vi klipper ull av sauen. Ikke bare slakterier, men også
meierier, har vært gjenstand for bomeangrep. En egg-pusher
fortjener jo å bli sprengt i fillebiter for sine overgrep
mot høna ikke sant?
Lenge leve den militante veganismen!
Tarjei Straume
