LOVENS HÅNDHEVERE
av politiforsker
Tarjei Straume
Politihelter i USA
I slutten av august 1992 var
Randy Weaver omringet i skuret sitt på Ruby Ridge, en liten
skråning i Idaho-fjellene. Konas lik hadde ligget og råtnet
ved hans føtter i en uke, helt siden en snikskytter fra
FBI skjøt henne gjennom ansiktet mens hun holdt på
sin spedbarnsdatter. Hans 14 år gamle sønn, også
drept av en føderal agent, lå livløs på
låven. Weaver, en hvit separatist under beleiring for brudd
på våpenloven, hadde fått en kule i skuldren.
Hundrevis av FBI-agenter og andre snuter omringet hytta hans.
Weaver forberedte seg på å dø.
Bo Gritz, en kraftig og skjeggete
leder blant survivalistene, gikk med på å megle for
Weavers overgivelse. Han kom seg inn i hytta på Ruby Ridge,
kjempet mot den råtne likstanken og kroket seg ned ved
siden av Weaver. Weaver ønsket å gå ut i live
med sin overlevende tenåringsdatter og babyen. Og han ville
ha en god advokat.
"Kanskje jeg kan få
Gerry Spence til å forsvare deg," sa Gritz.
"Hvem er Gerry Spence?"
spurte Weaver.
Gritz forklarte at Spence
er en av de beste forsvarsadvokatene i USA, en høy fjellmann
som har på seg hjorteskinnvest i rettssalen og vinner store
saker for den lille mann. Weaver var ikke imponert.
"Spence," sa Gritz,
"er mannen som forsvarte Imelda Marcos."
"Imelda Marcos,"
sa Weaver. "Han må være big stuff."
Gerry Spence var i sin luksusvilla
i Jacksom Hole, Wyoming, da Gritz ringte. Han kjente ikke Gritz
og hadde aldri hørt om Randy Weaver eller Ruby Ridge.
Gritz beskrev den makabre scenen. "Weaver vil overgi seg
hvis du vil forsvare ham," sa Gritz.
"Jeg kan ikke forsvare
noen jeg aldri har truffet," svarte Spence. Han gikk imidlertid
med på å snakke med ham. Det var nok for Weaver,
og han gikk ut med armene i været.
Spence tok fly til Idaho samme
kveld og intervjuet Weaver i fengselet. Resten av USA så
Weaver som en gærning fra det ytterste høyre, men
Spence elsker å forsvare "vanlige folk" mot store
bedrifter, store regjeringer eller "enøyde media."
Nasjonens rampelys var rettet mot Ruby Ridge, og det ville kaste
sin glød over Gerry Spence.
13. april 1994 trasket Randy
Weaver inn i en rettssal i Boise, Idaho med Spence som sin forsvarer.
Weaver var anklaget for mord av en U.S. marshal under beleiringen,
konspirasjon, vold mot føderale agenter og salg av illegale
våpen. Hans skyld var forhåndsbestemt og domfellelse
var en ren formalitet. Regjeringens aktorer malte et bilde av
Weaver som en sprø fanatiker som var bestemt på
å tilintetgjøre den føderale regjeringen.
De lenket ham til The Aryan Nations militia som kjemper for den
hvite manns dominans. De slengte hans haug med rifler og pistoler
foran juryeboksen for å bevise hvor farlig han var. De
beskrev hvordan deputy U.S. marshal William Degan ble skutt ihjel
under skuddvekslingen på Ruby Ridge. Resten var opp til
Gerry Spence.
Prektig i sitt hjorteskinn
rettet Spence sitt fokus på den blodige beleiringen og
konfronterte de tolv juryemedlemmene med følgende spørsmål:
Hvem var den virkelige morderen? Mens han trasket frem og tilbake
i rettssalen fortalte Spence juryemedlemmene i klartekst hvordan
Weaver-familien forsøkte å leve et et enkelt og
fredelig liv på fjellet. Kjeltringene i denne versjonen
av historien var FBIs skarpskytere som drepte Weavers kone og
sønn i kaldt blod. Han tilkalte agentene til vitneboksen.
"Vel," spurte Spence
FBI-agent Richard Rogers, sjef for elitegruppen på Ruby
Ridge, "visste du om noen da, og vet du om noen nå,
når du sitter her i dag, som så at Mr. Weaver skjøt
noen?"
"Nei," svarte Rogers.
Spence tilkalte så Lon
Horiuchi, FBIs snikskytter som drepte Vicky Weaver mens hun holdt
sin baby-datter Elisheba.
"Avfyrte du et varselskudd?"
spurte Spence.
"Sir, vi avfyrer ikke
varselskudd i FBI."
"Vel, hvis du skyter
på noen," spurte Spence, "skyter du for å
drepe, ikke sant?"
"Yes, sir," smalt
det fra Horiuchi.
"Liker du jobben din?"
spurte Spence et minutt senere.
"Ja," svarte Horiuchi.
Spence tok en pause og rettet
blikket mot juryen. Dorothy Mitchell, som satt i juryeboksen,
begynte å skjelve. "Det var tungt for meg å
svelge," fortalte hun en journalist i Washington Post.
"Det var rett og slett ishjertet."
"Dette er en drapssak,"
tordnet Spence til juryen i sitt sluttargument, "men morderne
har ikke blitt tiltalt."
Juryen frikjente Randy Weaver
for mord og alle andre hovedanklager. Spence hjalp også
Weaver med å vinne en erstatning fra myndighetene på
3,1 millioner dollar. I september 1995 stilte Weaver som vitne
i en senathøring som fokuserte på Ruby Ridge-beleiringen
og som ble vist på TV i hele USA, hvor han lyktes i å
sverte FBI.
Med rett til å drepe
Det sentrale i denne historien
er ikke Weavers unike seier over systemet ved hjelp av en stjerneadvokat.
Poenget er at regningen sendes til skattebetalerne mens kjeltringene
og de kaldblodige morderne, som vel og merke liker jobben
sin, ikke får så mye som en aldri så liten
refs. Selv en eventuell irettesettelse fra justisministerens
side etter senathøringen rammer FBI kollektivt, med minimale
konsekvenser for de autoriserte lystmorderne.
Det samme prinsippet gjør
seg gjeldende i absolutt alle saker fra de største til
de minste, i alle såkalt siviliserte eller industrialiserte
land. Hva hjelper det egentlig om f.eks. et politivoldsoffer
i Norge etter en falsk arrestasjon, etter lange uker i glattcelle,
etter slibrige, provoserende og nedsettende fornærmelser
fra offentlige tjenestemenn og -kvinner, får en aldri så
stor oppreisning på skattebetalernes bekostning etter å
ha pådratt seg både fysiske skader (etter kølleslag)
og kroniske psykiske lidelser (i form av klaustrofobi, angst
og søvnløshet), så lenge de uniformerte voldsforbryterne
går fullstendig fri, uten så meget som en verbal
irettesettelse?
Skattebetalerne straffes for
sin økonomiske støtte til voldsapparatet, til tross
for at denne støtten ikke er frivillig, men basert på
tvang gjennom ligningsvesenet. Man kan videre si at skattebetalerne
straffes for å stemme på politiske partier som på
forhånd har reklamert for sine `effektive' politistyrker
som skal `beskytte' befolkningen. Det er allikevel ikke der hovedtyngden
av ansvaret ligger. Det er til enhver tid selve utøveren
av fysisk vold som står ansvarlig for sine handlinger,
uansett hvem han eller hun tar sine ordre fra. Dette ble slått
fast bl.a. under Nürnbergprosessen i 1946. Den som svinger
køllen står selv ansvarlig for den gamle mannens
brukne rygg, selv om skattebetalerne må dekke regningen.
Det underlige er at det norske
borgerskapet, som i økende grad demonstrerer en foruroligende
tendens til underdanig, nesegrus lovlydighet, aldri har oppfattet
hvilket prinsipp som ble lagt for dagen under Nürnbergprosessen
i 1946 nemlig at ethvert menneske er ansvarlig for egne handlinger,
og har ingen rett til å unnskylde seg med at ordrene kommer
ovenfra. For hva skjedde da vårt lovlydige borgerskap ble
moralsk forarget over politiets behandling av demonstranter i
Oslo under statsbesøket fra Peking? Joda, den ene kjendisen
etter den andre stod frem og la vekt på at ansvaret måtte
legges på toppen, og spørsmålet dreide seg
utelukkende om justisministeren eller politimesteren skulle ta
ansvaret. Samtlige lovlydige borgere hevdet at politibetjentene
intet ansvar hadde unntatt å adlyde ordre!
Pressen i politiets tjeneste
En viss fiendtlig spenning
mellom politi og presse er et forhold som gjør seg gjeldende
i hver eneste avkrok på vår klode. Mest fokus på
dette felt har av naturlige grunner blitt rettet mot diktaturstater
i andre verdensdeler, hvor journalister får livsvarige
fengselsstraffer og dødsdommer når de overskrider
de grenser som settes av myndighetene. Det blir derfor slått
stort opp i norsk presse når en demonstrasjon i en beryktet
diktaturstat begynner med at politiet brutalt og effektivt fjerner
alle journalister fra åstedet før de gyver løs
på demonstrantene. De offentlige tjenestemenn ønsker
ikke at skattebetalerne skal bevitne deres blodtørst via
pågående journalister.
Norske media går imidlertid
meget forsiktig frem når deres egne medarbeidere får
føle lovens arm på kroppen på norske gater.
I slike reportasjer er politiets subjektive unnskyldninger oppsiktsvekkende
fremtredende, selv når disse media har øyevitnet
det motsatte. Det er nærliggende å tro at en journalist
i felten blir nektet spalteplass av sine redaktører medmindre
reportasjen vinkles på en slik måte at politisjefen
ikke irriteres unødig ihvertfall ikke for ofte. Dette
forholdet har ført til at den politivennlige pressens
frustrerte medarbeidere legger de faktiske forhold mellom politi
og presse frem i Journalisten, et fagblad som utgis av
Norsk Journalistlag. Her finner vi oppslag som utvilsomt blir
sensurert vekk i våre større dagsaviser. I fjor
vinter kunne vi bl.a. lese om hvordan politiet utstyrer seg med
falske pressekort under dekke av å være journalister,
mens de i virkeligheten opererer som hemmelige politiagenter
i pressemiljø. Det ble også da spurt om ikke journalister
hadde den samme rett til å lage egne falske politiskilt
og -id-kort for å komme seg forbi politisperringer og denslags.
Etter Jeltsins besøk i Oslo tidligere for en tid siden
kunne vi lese om en snut som røsket et akkrederingskort
fra UD av en fotograf som Dagbladet hadde utsendt.
Spenningsforholdet mellom
journalister og politi har ofte preg av en krigssituasjon. Som
klassisk eksempel kan nevnes at påtalemyndighetene har
forsøkt å øke den økonomiske straffen
for besittelse av politiradio proporsjonalt med saksøktes
betalingsevne. Av den grunn skulle VG få en bot i overkant
av 300.000 kroner for et slikt forhold.
Fagbladet Journalisten
fungerer altså som en ventil for frustrerte journalister
med hensyn til de kjepper som politiet setter i hjulene deres.
Det ligger åpenbart adskillige hensyn til grunn for at
media gjør alt i sin makt for å være "snille"
med Onkel Politi. Viktigst er at opplysninger om pågående
etterforskninger og avhør av mistenkte avhenger i meget
stor grad av politiets samarbeidsvilje. Av den grunn må
man gi politiet inntrykk av at pressen kan delvis fungere som
deres eget PR- og propaganda-apparat. Når man tenker over
hva som kan foregå i ukelange avhør bak lukkede
dører, mellom fire murvegger uten vinduer, hvis pressen
utestenges p.g.a. mistillit til pressen, kan diplomati ha sin
pragmatisk-logiske, om ikke etisk forsvarlige, begrunnelse.
Dette forholdet kan imidlertid
ikke forsvares etisk av den enkle grunn at den underdanige, lovlydige
allmennheten blir ført bak lyset med hensyn til brutalitet
og arroganse blant skattebetalte tjenestemenn og -kvinner, som
på sin side føler seg hevet over loven når
det gjelder fysisk og psykisk vold, og som lever etter prinsippet
om at målet helliger midlene, selv når disse midlene
rammer uskyldige mennesker.
Allmennheten blir ført
bak lyset fordi lovlydighet er borgerskapets aller farligste
svakhet - en svakhet som medfører uvitenhet, naïvitet
og moralsk blindhet. Bevisste folkeforbrytelser er derfor ikke
bare et effektivt våpen mot formynderstaten, men også
en fornuftig form for borgeroppdragelse. Derfor er det uhyre
viktig i vår tid at barn og ungdom erverver seg kriminelle
vaner tidlig, fortrinnsvis i form av åndsbevisst lovulydighet.
Dette kan gjennomføres med den reneste samvittighet av
de fleste, så lenge det finnes en mengde paragrafer mot
handlinger som ikke gjør en levende sjel fortred. Hvis
det byr en imot å røyke litt hasj, kan man f.eks.
sabotere Folkeregisterloven ved å melde falske flyttinger
og ved å flytte uten å melde fra.(Hvorfor
skal myndighetene vite til enhver tid, ikke hvor man henter
posten, men hvor man tar sin døgnhvile, dvs.
hvor man sover? Er det for at Gestapo skal kunne komme
klokken halv tre om natten?) Man kan forøvrig plukke en
fleinsopp uten å fortære den. Det er nemlig også
straffbart. Eller man kan skjule en flyktning som oppholder seg
ulovlig i landet, hvis man har litt ekstra husholdningspenger.
Å begå en forbrytelse med den beste samvittighet
er en absolutt forutsetning hvis man ønsker å utvikle
et sunt syn på politiet og Justisdepartementet.
Politimester Bastian
Norske politifolk er nok ikke
mer brutale enn politiet i andre land. Det som særpreger
politiet i vårt hellige kongerike er den vilkårlige
uberegneligheten som skyldes forvirring og mangelfull opplæring.
Det virker som om norske betjenter ikke selv vet hva de skal
foreta seg når situasjoner oppstår.
Karl Johan er ett sted i byen
der snuten må tolerere kameraer p.g.a. turismen. Derfor
sender de sine PR-representanter til slike steder: Turistsnuter
som tåler litt fotografering. Troskyldige og naîve
speidergutter og speiderjenter som betrakter Oslo som Kardemommeby
og Oslo Politikammer som Frelsesarméen. De uttrykker sjokk
og mistro når man snakker om politivold og denslags. De
minner om noen av NS-medlemmene under den 2. Verdenskrig som
mente at nazismen var noe vakkert og som nektet å tro på
dødsleire, gasskammere og massegraver.
Da Quisling-regjeringen hadde
blitt opprettet i 1940, fant nazistene et lydig redskap i Norges
politistyrker, som ansvarsbevisst hentet jødebarn på
senga og sendte dem til tyske dødsleire. Forsøk
å diskutere dette temaet med en hvilken som helst snut,
og merk hvordan turistpinken bortforklarer og unngår og
nekter å tro, og hvordan de mer hardføre og følelseskalde
onker og tanter småflirer eller trekker på skuldrene
og mumler noe om at sånn er livet at et maktapparat må
man ha, og noen må jo gjøre slike jobber.
Mangelfullt utviklede sjelsevner
blant rikets statsråder er ingen overraskelse eller nyhet.
Disse politiske værgudene har selv valgt å la seg
styre av et ofte livsfiendtlig lovverk ikledd en upersonlig språkdrakt.
I tillegg blir den realpolitiske praksis ytterligere innsnevret
av en eller annen partipolitisk ideologi, eller av taktiske hensyn
til populær opinion ved neste valg.
De såkalte folkevalgtes
prioritet er "å gjøre en god jobb" for
å sikre sine egne karrièrer, frynsegoder og pensjoner,
uansett hva dette måtte koste deres medmennesker utenfor
kameraderiets og nepotismens indre sirkel. Tragedier og lidelser
har ingen relevans til iskalde paragrafer og retningslinjer.
Dette kommer ofte klarest frem når vi ser hvordan mange
mennesker blir behandlet bare fordi de har en fremmed farge på
sine pass og en fysiognomi som avviker fra det nasjonale gjennomsnittet.
Rett som det er blir hele familier utlevert til torturister og
bødler utenfor landegrensene.
Statsråders følelseskulde
er lite interessant. Politiske ledere, statsråder, ministere
og topp-byråkrater utgjør tross alt en ussel minoritet
i samfunnet. Mark Twain påpekte i sin tid at det fantes
kun én kriminell liga i USA, nemlig kongressen. Dette
gjelder alle parliamenter i verden, ikke minst vårt eget
storting.
Min oppmerksomhet kapres av
lovens fysiske håndhevere. Vi er et skremmende lovlydig
folk her i landet, til tross for postran og fyllevold. Det som
må ettersøkes er "den gode ulydigheten",
denne trassige, varme, selvofrende medmenneskeligheten som reddet
så mange liv fra den sikre tortur og død under den
annen verdenskrig. Og den bør søkes først
og fremst blant politifolk, både i form av åpen ordrenekt
og skjult utroskap i tjenesten, på lik linje med dem som
i sin tid reddet menneskeliv under dekke av å tjene Adolf
Hitler.
Ordrenekt og moralsk mot
I 1962 skrev Compton Mackenzie
en bok om moralsk mot (On Moral Courage). Niende kapittel,
Refusing to obey in war, åpner med følgende
betraktning:
"En av de hårdeste
utfordringene et menneskes moralske mot kan bli utsatt for, er
hans evne til å takle motstanden, også blant venner,
for en handling som strider mot alle tradisjonene i hans egen
klasse, men som han allikevel føler seg tvunget til å
gjøre for å kunne leve med sin samvittighet i behold."
Mackenzie forteller om den
britiske offiseren William Douglas Home, utenriksminister Lord
Homes yngre bror, som i august 1944 vraket sin lovende militære
og politiske karrière ved å nekte å adlyde
en umoralsk ordre. Han ble senere stilt for krigsrett og fikk
en streng fengselstraff. Ordren hadde gått ut på
å bombe Le Havre i Frankrike før sivilbefolkningen
hadde blitt evakuert. Den tyske generalen i Le Harve hadde gått
med på å evakuere byen, men den britiske kommandoen
hevdet at det ikke var nok tid til å vente. Douglas Home
nektet å gi ordren til bombingen, og han tok de ubehagelige
konsekvensene av sin beslutning.
I nyere tid er det tydeligvis
mer moralsk mot i Irak enn i Norge. I august 1990 gav Saddam
Hussein ordre om å knuse Kuwait. De generalene som nektet,
ble øyeblikkelig henrettet. Men de nektet allikevel!
En norsk politibetjent som
nekter en ordre risikerer i verste fall å havne på
dagpenger. Men hvor er han eller hun? Hver gang politiet river
av seg uniformene i protest, dreier det seg utelukkende om lønn
eller lunsj - aldri om lover som krenker elementære menneskerettigheter.
"The deputy sheriffs, the soldiers, the governors get paid",
sang Bob Dylan i Only a Pawn in their Game, "and
the marshalls and cops get the same..."
Lovens håndhevere, dvs.
politi- og lensmannsetaten, er prinsipielt sett maktelitens amoralske
verktøy. I mer korrupte, lovløse samfunn tar de
makten i egne hender. Der er de mer åpne for bestikkelser
og andre ekstrainntekter. I vårt velstrukturerte, hyperregulerte
sosialdemokrati gjør de ganske enkelt jobben» sin
med plettfri lydighet og nesegrus underkastelse så lenge
lønnsforholdene og frynsegodene metter dem. De er som
en ulveflokk, midlertidig temmet av velferdsstatens faste måltider.
En ettermidddag for et par
år siden fikk jeg øye på en ca. 16 år
gammel jente i Storgaten. Hun var iført håndjern
bak ryggen og ble satt inn i en politibil. Betjenten så
ut som en intelligent, middelaldrende gentleman. På mitt
spørsmål om hva slags kjeltring han hadde kapret
seg, svarte han: "Hu hadde jo snøkki på trikken
jo!" Skulle hun settes på glattcelle? "Veitavel
ikke jeg!"
Hvert eneste ledd i kommandoen
kan avskrive alt ansvar og skylde på systemet, lovverket,
paragrafene. Alle de medskyldige vasker sine hender som Pontius
Pilatus. Politiet gjør jobben sin ved å knuse sine
medmenneskers familier før de går og henter sine
egne unger i barnehagen. Justisministeren følger bare
regelverket og retningslinjene fra stortinget. Ergo må
stortinget være besatt av kriminelle sjeler? Langt ifra.
Det er kun konsekvensene av politikernes abstrakt uttenkte
lovforslag som er kriminelle (i ordets moralske betydning. Anarkistisk
kriminalitet er noe helt annet.) Derfor må loven håndheves
av bøller i uniform. Hovedansvaret hviler til syvende
og sist på siste ledd.
Politiet i Oslo
En gang iblant roter anstendige
mennesker seg inn i politiyrket av diverse tragiske årsaker:
Tamme, snille, fotogene kosesnuter som får blomster for
å hjelpe med fødsler, åpne biler for folk
som har glemt nøkkelen i tenningen osv. De blir ansatt
i turist-og-PR-avdelingen.
Folk blir banket opp i Oslos
politibiler. Særlig eldre, slitne, harmløse mennesker
som drikker alkohol på gaten i strid med vedtektene og
som ikke kan betale bøtene sine. Dette er ikke noe nytt.
Det er gammel tradisjon som nedarves fra generasjon til generasjon.
Jeg ble først oppmerksom på dette forholdet i 1967
da en eldre mann som pleide å vanke rundt med en brennevinflaske
kom blødende og forslått opp på Nisseberget
i Slottsparken og fortalte at politiet hadde gitt ham juling
i Svartemarja. Min seneste erfaring med dette gjelder en episode
fra sommeren 1992. En eldre bergenser satt på en benk på
Egertorget med en flaske pils - et straffbart forhold, selvfølgelig.
Jeg var selv vitne til at fem eller seks uniformerte betjenter
kom ut av patruljebilen og begynte å trakassere mannen
mens de godtet seg og flirte til hverandre. Deretter kastet de
seg over ham, la ham brutalt i håndjern bak ryggen og sparket
ham inn i patruljebilen. Senere fortalte mannen meg at de hadde
slått ham i bilen mens han hadde håndjern på.
Ikke rart at snuten er fotonoid.
Overalt i Oslo får vi høre om hvordan politiet rundjuler
folk i bilene sine med våte håndklær og denslags.
Metoder som vanskelig lar seg bevise fysisk. På Oslo Sporveier
kan du stadig overhøre samtaler mellom tenåringer
om hvordan de har blitt dengt av politiet
I artikkelen Om Anarkisme og Politi
(Gateavisa nr. 142)
fortalte jeg om at snuten hoppet brutalt på meg og ble
så frustrerte da de ikke fant noe dop at de truet meg med
vold. Årsaken var at jeg kom fra den afrikansk-eide Jolly's
pub i Storgaten. Snuten spurte om jeg hadde drukket alkohol,
for i så fall kan Onkel Politi ta seg alle tenkelige rettigheter
i nattens mulm og mørke. Ditt vitnesbyrd teller ikke dersom
du har drukket en pils eller to. De tobente slaktegrisene
håpet at jeg hadde kjøpt meg en bitteliten rev!
Dette var bakgrunnen for at de oppførte seg like melodramatisk
som Gene Hackman i The French Connection!
Politiets psykopater blir
nesten aldri straffet. Ofrene får i beste fall noen tusen
hysj-kroner i "oppreisning". En annen meget brutal
episode fant sted utenfor Jolly's pub sommeren 1992. Øyevitnet
var en meget godt bekjent av undertegnede. Sivilkledde politifolk
tok tak i en ung jente, løftet henne høyt opp og
pælmet henne hardt ned i fortausasfalten før de
tråkket på henne. Dette var så ekstremt at
nevnte øyevitne gikk ut, presenterte seg og prøvde
å sette Onkel Politi på plass. Han ble beordret å
pelle seg vekk fordi dette ikke angikk ham. Onkel Politi roet
seg først da de ble underrettet om at alle i puben stod
og så på dem bak vinduet. Innen to år ble det
afrikansk-eide utestedet stengt av myndighetene etter en langvarig
og intens rasistisk hets fra Onkel. Som et ledd i denne hetsen
ble afrikansk-gifte norske kvinner kalt for "negerhorer"
og utsatt for brutale kroppsundersøkelser på åpen
gate.
De fleste husker vel Vinter-OL
'94 på Lillehammer. Dagen før lekene begynte, skjedde
en planlagt henrettelse på Lambertseter. En uvæpnet
rømt fange som het Flaskerud ble skutt ned og drept av
tobente slaktegriser. Bakgrunnen for dette dramaet var at Flaskerud
hadde en gang kidnappet en snut, og svinestaben hadde sverget
hevn og skrekkeksempel. Allerede i 1993 var det blitt overhørt
at pinken ville fikse Flaskerud på et passende tidspunkt
"sånn som midt under OL eller noe sånt",
dvs. når offentlighetens og medias oppmerksomhet var hypnotisert
av en hyperpopulær begivenhet.
Det eneste som kan nytte mot
Onkel Politis vilkårlige brutalitet er enten kristen overbærende
tilgivelse (dvs. å vende det andre kinnet til) eller selvforsvar
og eventuelt blodig hevn ikke mot politifolk generelt, men personlig
mot de psykopatene som forgriper seg på det aller groveste.
Mine egne fysiske erfaringer
med Oslo Politikammer dreier seg om irriterende sammenstøt
som demonstrerer at betjentene i vår hovedstad har patetisk
dårlig trening. De oppfører seg utrolig uprofesjonelt
og legger for dagen ikke bare en meget primitiv hjemmeoppdragelse
fra barndommen, men også en total mangel på skikk
og bruk, takt og tone, sunn fornuft og almene sikkerhetsregler.
De gir inntrykk av å være ukultiverte analfabeter
som har løftet noen vekter, bokset litt, sett på
actionfilmer fra Hollywood og praktisert litt kølleslag.
De går rundt med en kløe i sine illeluktende forlabber
etter andre menneskers armer og ben en slags politiseksualitet
ved siden av batongsex det perverterte Cro Magnon-instinktet.
Som politiforsker i Norges
hovedstad har jeg studert nøye hvordan betjentene oppfører
seg når de hopper ut av kjerra si. Først spretter
de alle plutselig ut av vognen ca. fem eller seks stykker. Så
breier de seg med kroppen og løfter på beltene sine
omtrent som Sylvester Stallones Rocky i ringen. Samtidig
går de i hver sin retning for å "okkupere"
territoriet akkurat som ulver når de urinerer. Deretter
speider de grundig i alle retninger for å være sikre
på at kysten er klar. Ingen troverdige øyevitner?
Ingen kameraer? Bra. Nå kan de gjøre hva de vil
med sine utvalgte ofre. De har makt. Meget stor makt. Hver for
seg er de ynkelige og redde. Men sammen er de barske.
Hvem har ansvaret?
Politiet må avskaffes.
Enkelte mennesker som har vært utsatt for brutal lovløs
vold og deretter funnet en slags religiøs tro på
Onkel Politi har selvfølgelig rett til å resonnere
annerledes utifra sine empiriske erfaringer. Det samme
gjelder de ytterst få som har hatt bokstavelig griseflaks
ved at politiet har oppsporet stjålne verdisaker. (Det
er jo som å vinne i lotto.) Når man høster
slike erfaringer etter å ha blitt flasket opp på
bekvem besteborgerlogikk, er det lett å bli entusiastisk
medlem av anstendighetens organiserte umoral i lovens og rettferdighetens
navn.
Min anklage er ikke rettet
mot politiet per se. De lever i harmoni med sin natur.
Makt og vold er en selvfølge for politiet akkurat som
drap er en selvfølge for det militære befal. De
rasjonaliserer sine livsfiendtlige handlinger som plikter, oppgaver,
pålagt dem av det såkalte "samfunnet."
Min anklage går mot
det anstendige borgerskapet, mot samfunnets åndelige støtter,
mot alle dem som søker trøst og trygghet i politiets
beskyttelse og i Forsvarets beredskap. Jeg anklager skuespillere
og instruktører, journalister og redaktører. Jeg
anklager bønder og fiskere, skomakere og flyvertinner.
Jeg anklager sangere og skulptører, pastorer og leger,
forskere og professorer. Jeg anklager alle dem som har anstendige,
konstruktive, kreative og gode yrker og som selv kan hverken
drepe eller bruke voldsmakt. Jeg anklager dem for hykleri i første
grad eller klasse fordi de ikke tør å opponere mot
systemets omfavnelse av vold. Gode mennesker søker tilflukt,
trøst og trygghet bak skattebetalte pøbler, bøller
og sadister. De avtjener sin verneplikt for å demonstrere
solidaritet med voldssystemet. De tror at dette systemet skal
beskytte dem og deres barn: Det du er redd for, hva-det-nå-er,
kommer ikke til å ta deg så lenge du har oss
på din side. Deretter kan de føle at bøller
i uniform spiller på deres lag akkurat som revisorer
og byråkrater. Så maler de sine fine kunstverk og
komponerer sine vakre melodier resten av livet etter å
ha vasket sine hender akkurat som Pontius Pilatus.
Politiet liker å få
det skattebetalende borgerskapet til å føle seg
hjelpeløst og avhengig. Selvforsvar eller andre former
for egenhåndtering av kriminelle overgrep frarådes,
for kun politiet har lov til slikt. "Det gikk bra denne
gangen, men neste gang kan det gå galt. Lås dører
og vinduer. Gå ikke ut om natten. Hvis du ser eller hører
noe mistenkelig, så ring politiet helt konfidensielt, helt
hysj-hysj." De har anonyme sladretelefoner, tipstelefoner,
så vi kan hviske med våre giftige tunger mens vi
skjelver av redsel eller moralsk forargelse før de profesjonelle
voldsmenneskene kommer og frelser oss. Noen ringer av frykt,
andre av ondskap.
I de senere år har det
imidlertid vært enkelte små tegn til håp. Det
alvorligste problemet har vært et lammende fravær
av motstandsvilje i Norges bybefolkninger. Men etterhvert har
det blitt mindre trygt å være snut. Vi hører
nå om tobente slaktegriser som må holde sin bopel
hemmelig og se seg godt over skulderen. Noen ofre for lovens
arm har ihvertfall nok mot og styrke til å true pinken
på livet i et tappert forsøk på å sette
dem på plass og jage dem ut av sitt ufyselige yrke. Det
er på tide. La oss derfor håpe at vi får se
mer av denslags i tiden fremover. Vi bør innføre
en årlig jaktsesong på pink i håp om å
gjøre dem til en art like truet som den indiske tigeren.
Tarjei Straume