Den militære utfordring som møter
unge mennesker i form av innkalling til tjeneste må karakteriseres
som etisk-moralsk. Det er intet mindre enn hykleri av verste
sort når en regjering tvangsverver ungdommen til geriljaen
samtidig som andre ungdommer får beskyttelse i form av
asyl fra samme regjering for å unngå slik tvangsverving
i fremmede land. Det er imidlertid ikke denne problematikken
jeg her vil komme inn på, men et motstykke til selve den
etisk-moralske utfordringen som i 1960-årenes USA ble gitt
følgende uttrykksform: "Hva om de startet en krig,
men ingen stilte opp?"
En slik idé virker nok både
naiv og utenkelig for de fleste, men President Ronald Reagan
sa for noen år siden at "Folk lager ikke krig.
Regjeringer gjør det." Så enkelt er det
ikke, men de som føler at enhver militærnekter svekker
fellesskapet ved å redusere det nasjonale beredskap med
én stridsdyktig mann, bør venne seg til å
tenke omvendt, dvs. tenke originalt.
Forpliktelsen til blindt å adlyde
ordre som kan gå ut på hva som helst fra helt tilfeldige
personer man ikke en gang kjenner bør alene være
grunn nok til å nekte tjeneste. Spørsmålet
er allikevel ikke hvem som leder hvem. I og med at den militære
utfordringen er en etisk-moralsk utfordring, må man innse
at en krigshandling er den samme enten man leder eller lar seg
lede. Ethvert menneske er totalt ansvarlig for sine handlinger
uansett omstendigheter.
Det ville dog være absurd å
karakterisere den militære utfordring som etisk-moralsk
dersom det hele dreide seg om opplæring i drapskunst. Mange
føler seg fristet til å betrakte militærlivet
som umoralsk i seg selv for å rettferdiggjøre sin
opposisjon uten vanskeligheter og for å unngå den
tvilen som bevitner realistisk erkjennelse av en meget vrien
problematikk, enten man velger å tjene eller å nekte.
Først og fremst må vi forstå
soldatens aller høyeste kall. Dette kall går ut
på å utvikle fryktløshet, styrke og uselvisk
offervilje i en slik grad at man besitter evnen til å gå
inn i den sikre tortur, den sikre lemlestelse, den sikre død,
til fordel for en kollektiv sak. Hvis vi skal være fullverdige
militærnektere av samvittighetsgrunner, av moralske
grunner, da må vi sette frem et kall som er enda høyere
enn soldatens. Forutsetningen er vår dypeste ærefrykt
og beundring for den sanne krigshelt, som f. eks. de britiske
og amerikanske menn som falt på Normandie-stranden D-dagen
1944 for å befri dem som led under nazismen.
"Pasifisme" er et negativt
og misvisende ord som jeg ikke kan utstå i denne sammenheng.
Det er her snakk om den djerveste krigerens videreutvikling til
de helt store gjerninger. Det kreves nemlig langt dypere fryktløshet
og styrke å gå inn i den sikre død når
man på forhånd har besluttet å avstå
fra fysisk motstand. I de fleste tilfeller gir slik motstand
et håp om å unngå denne skjebnen, eller så
virker den aggressive voldslidenskapen, den rovdyriske emosjonen,
som en bevisshetsdempende bedøvelse i det avgjørende
øyeblikk. Å kunne møte en slik skjebne i
klar bevissthet, uten frykt, uten hat og uten våpen, til
fordel for menneskehetens etisk-moralske evolusjon, det er den
antimilitaristiske krigerens høyeste kall.
Krigshelten er et paradoks. Paradokset
går ut på at den som har gitt sitt liv, den som har
falt på slagmarken, må først ha bidratt til
å drepe andre dersom hans offer skal ha militær verdi.
Dette er et paradoks fordi det å ta et annet liv og det
å ofre ens eget liv er to handlinger som står i et
gjenbyrdes motsetningsforhold, en indre polaritet. Soldatens
plikt går ut på å gjøre sitt beste for
å ta liv og selv unngå døden ved å ta
enda flere liv. Med få unntak består soldatens kall
i å risikere sitt eget liv så uselvisk som mulig,
men den fysiske våpenkrigens etos bygger til syvende og
sist på å overleve ved å ta liv om nødvendig:
to live and let die, så lenge det er "fienden,"
dvs. motpartens militære personale, man dreper. Den uskadde
soldat som har drept og selv overlevd er derfor den vellykkede
krigshelt som opplever å bli dekorert og hedret. Det jeg
her vil frem til er at krigerens høyeste kall helt siden
urtiden har vært å falle i kamp, å dø
på slagmarken. Den moderne populære krigshelt som
blir dekorert og kanskje belønnet med politisk verv står
derfor ikke så høyt som den falne soldat: Han som
døde slik at de andre kunne leve videre i frihet.
Kampbegrepet går riktignok ut
på å befinne seg i en "dødssone"
hvor man dreper og selv enten dør eller overlever helst
det sistnevnte. Men jeg har påpekt at det å drepe
og det å bli drept er to motsatte ting. "Å bli
drept" er forøvrig et passivt verb; derav begrepet
"pasifisme." Er vi alle "pasifister" fordi
vi "blir født"? "Å komme til verden"
og "å dø" eller "å gå
gjennom dødens port" er derimot aktive verb. "Pasifisme"
er og blir et totalt meningsløst ord.
Så sent som i det nittende århundre
var dueller vanlige i vår kultur. En duell kjempes fordi
to mennesker opplever en konflikt som de mener kan kun løses
ved at døden skiller dem. Begge har til hensikt å
drepe og overleve. Når jeg sier at det å la seg drepe,
dvs. å ofre sitt liv, gi sitt liv, er det motsatte av å
drepe, da må man merke seg forskjellen mellom å gå
bevisst inn i døden og å bli drept motvillig. Å
gå bevisst inn i døden som et offer for andre er
det diametralsk motsatte av å ta andres liv.
Erkjennelsen av kontrasten mellom offergjerningen
og drapshandlingen gir inntrykk av å ha vunnet utvidet
forståelse i vårt eget århundre. Det er ikke
så lett å gjennomskue at det kreves et større
mot, en mektigere kriger, og en sterkere besluttsomhet å
gå uvæpnet inn i den sikre død, den sikre
lemlestelse, den sikre tortur, enn å risikere ens liv mens
man forsøker å drepe andre.
En slik erkjennelse er dog spesielt
tungt fordøyelig i vår samtid fordi et så
avansert offer forekommer å være berøvet sin
nytteverdi. Et menneskeliv defineres i dag som en "resurs."
En væpnet soldat er en resurs, men en kriger som legger
ned sine fysiske våpen og går inn i den sikre død
"kaster bort" sitt liv. (På amerikansk kalles
en meningsløs død for "a waste" noe som
visner bort eller blir til søppel. "Å kverke"
et menneske kalles "to waste someone" å kaste
vedkommende på søppeldyngen eller i kloakken.)
Denne kyniske nihilismen har også
infiltrert selve forsvarsbegrepet og definisjonen av verdier
som skal forsvares. Det hele går under betegnelsene "rikets
sikkerhet," "den nasjonale sikkerhet," "sikkerhetspolitikk"
osv. og appellerer til vagt definerte emosjonelle behov for "trygghet"
i likhet med helseforsikring og brannforsikring. Jeg lærte
til og med på skolen at militærforsvaret er akkurat
som et brannvesen. I praksis betyr dette at et automatvåpen,
en granat eller en napalmbombe er det samme som en vannslange
og at mennesker er bare ild som skal slukkes. Det organiske liv
avsjeles gjennom våre skolebegreper for å hindre
opprør mot det internasjonale militærindustrielle
komplekset.
I skrivende stund gjennomgår riktignok
den militærstrategiske tenkningen radikale omveltninger
fra den kalde krigens dager, men disse endringene er kun basert
på økonomiske og praktiske behov. Erkjennelsen av
krigens og krigsapparatets vesen er like fjern som før,
kanskje fjernere enn noen gang. (Væpnede styrker har blitt
"fredsstyrker." Amerikanerne har i mange år kalt
sine atomraketter for "peacekeepers.")
Verdiene som skal forsvares består
kun av økonomiske resurser for å sikre vårt
næringsliv, dvs. våre egne maver, mot væpnede
sultne mennesker. Alt som sies angående "vår
livsform" som skal vernes dreier seg om det såkalte
"velferdssamfunnet;" alt annet er bare svada. Noen
mener nok at kirken og kristendommen, teatrene og skolene, Ibsen
og Wergeland, skal forsvares av Hærens geriljaleker i bygd
og by, men dette er totalt abstrakt, hypotetisk uttenkt. Det
er absurd. Alt det dreier seg om er Norges Bank og Pengesekken,
det såkalte demokratiet som får alle til å
tro at de er med på å bestemme disse tingene.
Det mest paradoksale ved tvangstjenesten
er at den skal angivelig verne friheten. Det har hittil
vært forholdsvis lett å få de fleste tenåringer
til å svelge at friheten må forsvares med frihetsberøvelse.
Selv fikk jeg aldri dette til å stemme.
Dueller ble kjempet for ære, og
det samme gjaldt kriger nasjonene imellom i tidligere tider.
Da var fysisk krig med sverd og spyd et høyt kall for
å utvikle mot og styrke. Slik er det ikke lenger. Vårt
århundre har forandret det totalt. Den feige, sjofle stridsteknologien
og den matnyttige egoismen har knust krigens edelhet, ærlighet
og renhet slik den en gang kunne erfares og slik Homer og Shakespeare
kunne verdsette den.
Min egen militærnekting har altså
først og fremst sine røtter i min etisk-moralske
holdning til denne problematikken. Den er bygget på en
tenkning og en virkelighetsoppfatning som står i uforsonlig
kontrast mot den pragmatiske, unyanserte militærstrategiske
logikken. Denne kontrasten kom klarest frem under min samtale
med lensmannen i Bærum høsten 1970. Noen samtale
ble det egentlig ikke, for lensmannen nektet å identifisere
seg med de spørsmålene han måtte lese opp
til meg og som jeg måtte svare på.
For det første ville Forsvaret
og Justisdepartementet vite følgende: "Mener du
at Norge bør nedlegge sitt militære forsvar?"
Ja eller Nei var de eneste tillatte svar. Jeg skulle altså
ha en mening om hva generalene og politikerne burde gjøre.
På denne måten blir alternativ
resonnering kneblet. Det hele dreier seg om et tankediktatur.
George Orwell, som selv kjempet i den spanske borgerkrigen og
var uenig i det han kalte "pasifisme," dvs. militærnekting,
påpekte at intellektet kan brukes til to ting: Frihet eller
makt. Hvis jeg svarer "Ja: Norge bør nedlegge
sitt militære forsvar," søker jeg å tvinge
flertallet til å adoptere min individuelle tilkjempede
bevissthet uten varsel eller forberedelse. Hvis jeg svarer "Nei:
Norge bør ikke nedlegge sitt militære forsvar,"
tvinger jeg meg selv til enighet med Orwells innvending mot "pasifisme":
Nemlig at militærnekteren overlater forsvarets ansvar til
andre på hans vegne. Hele spørsmålet må
derfor avfeies som ugyldig og irrelevant, spesielt så lenge
majoriteten i samfunnet og i verden ellers tenker tørrlogisk
og snusfornuftig, så lenge ungdommen lar seg drive inn
i uniformer som kveg inn i fjøset fordi de føler
behov for å rasjonalisere og kanalisere sine aggressive
instinkter, og så lenge "Jawohl!" og "Yes
Sir!" avslører nesegrus atavistisk autoritetstrang.
Militærnekting og tjenesteboikott
dreier seg om frihet: Frihet fra tvang og frihet fra tankediktatur.
Frihet til en alternativ virkelighetsoppfatning og høyere
logikk hvorfra slike spørsmål forekommer totalt
fremmede og absurde.
Et hypotetisk spørsmål
som ble gjentatt i tre eller fire varianter var følgende:
"Hvis fienden kom inn i ditt hjem for å drepe deg
og/eller din familie, ville du da forsvare deg/dere/dem med våpen?"
Merk vel at jeg ikke karakteriserer
den hypotetiske situasjonen som urealistisk eller virkelighetsfjern.
Det er selve spørsmålets formulering som
er absurd, spesielt fordi det tvinger et Ja eller et Nei til
svar. Her forutsettes det at militærnekteren, pasifisten,
ikkevoldsfilosofen, blomsterbarnet, enten bor i et hus så
velutstyrt med våpen og ammunisjon at granater og skuddklare
geværer er innen øyeblikkelig rekkevidde uansett
hvor han skulle befinne seg når hans blodige bøddel
stormer uventet inn, eller at han har for vane å spasere
rundt med en veloljet, ladd revolver i beltet sitt.
En svensk militærnekter hadde
følgende kommentar til nettopp dette spørsmålet:
"Spørsmålet er irrelevant og umoralsk. Det
er irrelevant fordi det nettopp beskriver krig og krigens
utskeielser. Det er umoralsk i sin natur fordi det på
en tilsløret måte setter likhetstegn mellom krigsforbryteren
og mennesket fra det land vi er i krig med."
"Fienden" som beskrives er
ingen soldat eller militær offiser i alminnelig forstand.
Han er en psykopatisk morder. Den hypotetiske situasjonen er
derfor ikke urealistisk, men den er umoralsk og nasjonalistisk
subjektiv fordi den antyder at motpartens soldater er psykopatiske
udyr mens våre egne soldater er anstendige mennesker.
Spørsmålet er også
demagogisk og tyrannisk i dets formulering fordi den unge opprører
og militærnekter søkes frastjålet sin fremtidige
handlefrihet i en situasjon som er så alvorlig at en ansvarsbevisst
reaksjon avhenger av total åndsfrihet og hvor en spontan,
mindre bevisst reaksjon styrt av sterke instinkter ikke lar seg
formulere hypotetisk. Hvis han svarer "Ja, jeg ville
forsvare meg/oss/dem med våpen," gjør han sin
filosofi inkonsekvent, selvmotsigende og uholdbar. Han gjør
sin motvilje til å bære våpen fullstendig meningsløs.
Hvis han deriomot svarer "Nei, jeg ville ikke forsvare
meg/oss/dem med våpen," binder han seg til et evig
forbud mot fysisk selvforsvar eller forsvar av andre. Han frarøves
den totale tanke-og-handlefrihet som er absolutt nødvendig
i en situasjon hvor man svever mellom liv og død. Dette
er en frihet ethvert menneske har rett til uten å måtte
underkaste seg systematisk drapstrening og uforbeholden lydighet
mot militære autoriteter.
Spørsmålets skjulte tyranni
kan formuleres slik:: "Hvis du nekter å underkaste
deg Staten ved å la Staten bestemme dine handlinger gjennom
direkte ordre, hvis du nekter å si "Jawohl!",
da må du love at du aldri vil beskytte ditt eget eller
andres liv med fysiske midler."
I dag ville jeg gi følgende respons
til dette spørsmålet: "Hvis du virkelig
vil vite hva jeg ville gjøre, da må du selv komme
og forsøke å drepe meg og/eller min familie. Da
først vil vi finne svaret begge to. Svaret på spørsmålet
angår hverken Justisdepartementet eller Forsvaret, men
kun attentatsmannen og meg selv. Handlingen utspilles mellom
fire øyne i det øyeblikket den skjer. Jeg har ingen
forpliktelse til å meddele noen hva jeg vil gjøre.
Kom og finn ut selv."
Tarjei Straume