Vi er skjult i oss selv, som en sannhet
gjemt i adskilte kjensgjerninger. Når vi vet at dette ene
i oss er ett i alt, åpenbarer vår sannhet seg.
Upanishad
For å forstå
Bob Dylans lyrikk er det ofte nødvendig å lytte
med et barns ører, det barnet du var før før
du ble hypnotisert av hele epokens søppeldynge. Det mysteriefylte
billedspråket Dylan har skapt i sine sanger står
i et intimt slektskap til det visdomspråket som har båret
eventyrene frem fra tidens forglemte opphav til i dag. Det er
for det meste et språk av bilder som representerer indre
psykiske opplevelser. Det blir forståelig kun gjennom imaginativ
følelse og rigorøs ærlig erkjennelse.
Dylan utgav LPen John
Wesley Harding i 1968 etter en taushet på nesten to
år som fulgte hans motorsykkelulykke. Albumets stille tone
var, foruten et merkbart skift i Dylans egen musikalske retning,
en skarp kontrast til den ville eksperimenteringen som karakteriserte
populær musikk på den tiden. Det ser faktisk ut til
å ha foregått en dramatisk konkurranse den gangen
blant de store navnene i rock'n'roll om å slå hverandre
ut i overdådige musikalske oppfinnelser. Med John Wesley
Harding var det som om Dylan gav et signal om at han ikke
deltok i dette i det hele tatt. Den relativt mykere og langsommere
musikken på Dylans LP var temmelig tradisjonell. Men lyrikken,
subtil og mystisk, er poetiske skapninger som hever seg høyt
over den populære musikkscenens moter.
En av sangene på
denne LPen, "All Along the Watchtower," er en sang
som egner seg spesielt godt til å begynne vår oppdagelsesferd
gjennom Dylans tekster med. Jimmy Hendrix laget en hard-rock
versjon av den og gjorde dermed sangen til kanskje den best kjente
fra John Wesley Harding-albumet. Og sangen selv har den
fordelen at den er kort, bare tolv linjer. Samtidig er sangen
et fint eksempel på Dylans mysteriespråk. Men der
er allikevel en viktigere side av sangen som gjør den
til et gunstig utgangspunkt. For denne sangen bærer i seg
et særskilt innblikk i menneskevesenets umanifesterte dimensjoner
som er selve innholdet i Dylans åndelige iakttagelser.
En klar forståelse av denne sangen vil på lang vei
hjelpe oss med å løse noen av de mange gåter
som er satt inn i Dylans lyrikk som så mange juveler i
en tiara.
Før jeg kommer inn
på selve sangen, vil jeg gjerne legge frem noen generelle
observasjoner om sangen og om Dylans metode. Sangen er komponert
i fire stanzaer (strofer): to kvartetter fulgt av to kupletter.
De to første stanzaene gjengir en kort dialog; de tredje
og fjerde stanzaene maler et enkelt bilde fra et dobbeltstrøket
perspektiv. I denne sangen har Dylan imidlertid vevet det tydelige
sammen med det ikke-så-tydelige på en så kunstnerisk
måte at individuell åndelig aktivitet kreves av publikum
for å trenge til bunns i sangens mening.
Med åndelig aktivitet
mener jeg ikke bare lytting eller tenkning, men meditasjon. Hvis
det erkjennes at denne sangen er et produkt av en ærlig,
indre, og til og med bedende søken etter personlig og
allikevel universell sannhet, vil det ikke virke overraskende
at sangen krever en tilsvarende ærlig respons fra hele
lytteren, fra det indre så vel som det ytre selvet, før
den gir fra seg sin fullstendige betydning. Som en innebygget
barrière, fungerer dette kravet som noe mer enn bare forsvar:
det inviterer til åndelig fellesskap (hellig nattverd).
Dylan kunne lett anklages,
hvilket han ofte blir, for å spille en slags sluskete intellektuell
lek dersom alt han ønsket å formidle var informasjon.
Men det han tilbyr er en opplevelse av intuitiv innsikt. "All
Along the Watchtower" er konstruert på en slik måte
at en meditativ lytter blir gradvis ledsaget til å oppleve
en bestemt intuisjon. Når lytteren således "oppdager"
meningen ut ifra seg selv, har han alle de "bevis"
for dens sannhet han trenger. Argumenter er da irrelevante. En
slik lytter har blitt noe mer enn han var før på
grunn av denne intuisjonen, også ved å praktisere
fri åndelig aktivitet for å oppnå det.
Nå til selve sangen.
Den begynner slik:
"There must be some way out of here," said the joker
to the thief,
"There's too much confusion, I can't get no relief."
Hvem har ikke reagert
på livet ved ett eller annet punkt med dette samme desperate
skriket som narren, eller jokeren, hyler til tyven? Dylan, kunstneren,
inviterer publikum inn i seg selv for å gruble over disse
spørsmålene, for denne sangens fullstendige mening
lar seg ikke fatte før disse to er identifisert.
Jokerens klage fortsetter
i de neste to linjene og antyder situasjonens grunnleggende urett:
Businessmen, they drink my wine, plowmen dig my earth,
None of them along the line know what any of it is worth.»
I den neste stanzaen svarer
tyven ved å anerkjenne, mer eller mindre, sannheten i jokerens
observasjon. Dermed tilføyer han øyeblikkelig som
en slags utfordring påminnelsen om at de har glort seg
ferdige med å oppfatte livet som en spøk og kommet
videre. Tyven vil heller ikke at jokeren skal glemme at tiden
løper ut:
"No reason to get excited," the thief he kindly spoke,
"There are many here among us who feel that life is but
a joke.
But you and I, we've been through that, and this is not our fate
So let us not talk falsely now, the hour is getting late."
Enten føler du
at livet er en spøk eller så gjør du det
ikke, ser tyven ut til å antyde; og hvis du føler
at livet ikke er noen spøk, og du vet at tiden løper
ut, da vet du at du må søke efter sannheten nu.
Efter denne korte samtalen mellom jokeren og tyven, blir vi temmelig
brått stilt overfor to mysteriøse sett poetiske
images som vi skal se på senere.
Hvis du mediterer over
denne sangen, vil du oppdage at denne dialogen er meget intim.
Denne samtalen mellom "the joker" og "the thief"
er faktisk en som finner sted i en eller annen form dypt inne
i ethvert menneskes vesen, i samvittigheten. Med selvets joker-side
har vi en tilbøyelighet til å tenke at vi egentlig
ikke vet hva som foregår i livet og at livet er på
en måte urettferdig. Vi har en tendens til å klage
og synes synd på oss selv. Jokeren er det ville kortet;
det kan være hvem som helst; det er det vanlige ego
som opplever seg selv isolert. Tyven derimot er den mørkere,
mer mystiske siden av selvet. Han er den lovløse i den
dylanske betydningen: "for å leve utenfor loven må
du være ærlig." Og det er han som med en stille,
liten stemme snakker sympatisk, "kindly", og som stjeler
den foretrukne illusjonen fra egoet.
Jokeren er illusjonens
ego. Han når ikke inn til de åndelige dybder der
hvor enhet, eller forening, er opplevelse. Jokeren, som ønsker
å være det høyeste kortet i stokken, forstår
ikke helt at han kan bare midlertidig låne den betegnelsen
som esset mystisk nok det høyeste og laveste samtidig
eier som en primær kvalitet. Før det var mulig for
jokeren å være et "ess," måtte imidlertid
det virkelige esset ha eksistert. Heller ikke kan jokeren bli
et "lite ess" uten å oppta den forbløffende
foreningen av det laveste-i-det-høyeste.
Jokerens tendens, selvsagt,
er å ta livet som en spøk og leke frimodig med sitt
eget mektige, dog midlertidige, potensiale i livets spill. Som
oftest ville han være en knekt eller en toer bare for å
vinne en runde. I neste runde kan han bli totalt verdiløs.
Men nok av disse abstrakte
ordspillene. Poenget er at der er to sider av selvet som Dylan
har funnet fengslende treffende navn for. Jokeren representerer
det aspektet ved selvet som er intellektuelt bevisst seg selv
i adskillelsen fra alt annet. Tyven på den andre siden
representerer det aspektet ved selvet som er åndelige bevisst
seg selv innenfor verdensaltets enhet.. Disse to, jokeren og
tyven, står i konflikt med hverandre. Jokeren som det vanlige
verdslige ego spiser av Kunnskapens Tre og er derfor elendig
med ord. Tyven som gjemmer seg i sjelens hule spiser av Livets
Tre og vet det som vanskelig kan sies fordi det er et element
av selve Ordet. Denne tyven er i en viss forstand en liten Kristus
i oss selv. Akkurat som Kristus som, slik Dylan i en senere sang
formulerte det, "died a criminal's death," så
kommer denne tyven fra et sted hinsides lovens bokstav, fra åndenes
rike; og han går ut av sanseverdenen til de usynlige fenomers
substans. Med denne "tyv"-siden i vårt vesen
vet vi intuitivt at livet ikke er noen spøk og vi ikke
bør holde oss selv for narr, for døden kommer.
Dialogen i de første
stanzaene av "All Along the Watchtower" danner i seg
selv et bilde av en elementaær konflikt i hver eneste sjel
som strever med spørsmålet om dens virkelighet.
Denne konflikten er ikke noen bagatell som lar seg ordne intellektuelt
etter å ha tenkt på den et øyeblikk. Den stormer
i sjelens underjordiske sfærer og roper etter en forpliktende
bekreftelse fra vårt hele vesen. Den delikate balansen
i denne indre kampen blir nøyaktig skildret av Dylan når
han tilskriver egoet en viss gyldighet med følgende sitat:
Businessmen, they drink my wine, plowmen dig my earth,
None of them along the line know what any of it is worth.
Det er sant at vi er alle
ofre som kommer til kort overfor verdens skjebnespill. Dog selger
vi oss selv til kort, og andre også, helt til vi erkjenner
den sentrale kjensgjerning at livet ikke er noen spøk
- at i kraft av vår egenskap til å kjenne tyven som
opphavet til vår virkelighet, overskrider vi det som jokeren
kan forstå. Vår samvittighet er vår livslinje,
vårt redningstau så å si, som forbinder oss
med den store mørke regionen som skjuler våre ukjente
indre dybder. Bortgjemt i disse dybdene er Tyven, vår samvittighet,
som prøver å rane fra oss våre illusoriske
og egosentriske "eiendeler," vår hovedstad.
Dylan gir oss først bildet av denne konflikten som raser
i sjelen. Deretter, i de to siste stanzaene, belyser han den
fra to forskjellige vinkler: Tredje stanza gir oss et bilde slik
det blir sett fra de åndelige høyder mens den siste
stanzaen viser sjelens indre opplevelser på jorden:
All along the watchtower, princes kept the view
While all the women came and went, barefoot servants, too.
Outside in the distance a wildcat did growl,
Two riders were approaching, the wind began to howl.
På Dylans poetiske
språk symboliserer "women" og hunkjønnet
generelt sett sjelen, mens hankjønnet symboliserer egoet.
Denne symbolikken, bør man merke seg, har en lang historie
i lyrisk poesi og går så langt tilbake som til middelalderens
trubadurer og til sufi-poetene som var deres forløpere.
Prinsene som holder utkikk ("princes kept the view")
er egoer som har blitt kronet med åndelig klarsyn. Når
de skuer ned på verden fra sin overjordiske og evige skueplass,
iakttar de sjelene som kommer og går, til og med de uten
sko - dvs. de som ikke har noe å dempe støtene med
når de vandrer på jorden, de som må møte
den rue marken med sine nakne fotsåler. Nede på jorden
i den sjelen som ennå ikke har blitt kronet finner vi det
ytre, "outside", hvor en villkatt knurrer og det indre
hvor vinden (ånden) skriker: "the wind began to howl."
Samtidig nærmer to ryttere seg ubarmhjertlig (relentlessly).
Dette er vår situasjon:
Fastklemt mellom mellom den forvirring som plager det ukronede
ego og sjelens dunkle usikkerhet, ser vi to ryttere som nærmer
seg. Å gå med egoet, jokeren, betyr å redusere
livet til en spøk. Men å gå med Tyven betyr
å åpne for det ukjente et rike som fordi det ligger
hinsides det vanlige egos rekkevidde, krever tro. Valget er vårt,
men beslutningens time er vanskelig midt i udyrets knurring og
vindens skrik.
* * *
Hvor meget tid har vi?
Individuelt, sytti år
i gjennomsnitt. Noen litt mer, noen mindre. Det er svært
lite sammenlignet med de millioner av år mennesket har
bebodd jorden. Det er ingenting i forhold til de enorme tidsrommene
som omgir stjernene. Hvis vår eksistens var begrenset til
sytti år, kunne vi neppe si at vi eksisterte i det hele
tatt. En så ussel eksistens ville være meningsløs
hvis den ikke stod i forhold til et større åndsliv.
Herfra ser vi inn i fremtiden:
døden. Når vi tar fremtidens mysteriøse sorte
hull i betraktning, er vi naturligvis redde for oss selv. Ut
fra denne engstelige selvopptattheten blir mange religiøse
i håp om udødelighet.. Men evig liv er hinsides
tid; der før fødselen så vel som etter døden
(og akkurat som øyets blinde flekk, tilstede hvert sekund).
Hvis vi bare snur oss for å granske fødselens mirakel
som bevis på det evige, blir det mulig å heve seg
over den selvopptatte bekymringen om udødelighet, fri
fra frykten som skyggelegger våre dager. Det var dette
Emerson gjorde og det var derfor han kunne skrive: "Barndommen
er den konstante messias, som kommer inn i falne menns armer
og trygler dem til å vende tilbake til paradiset."
Fødselens mirakel
og den mysteriøse utviklingen av personlighet i barndommen,
når den blir undersøkt fri fra vår tids vitenskapelige
fordommer, kan bekrefte oss i et åndelig liv hinsides tidens
porter. Selv om grubling over døden kan gjøre oss
religiøse på grunn av frykt, kan grubling over fødselen
frigjøre oss fra den frykten så vi kan oppleve den
frie spirituelle atmosfæren som kjærligheten ikke
kan være foruten.
I tidlig barndom ser vi
sjelen før fallet til selvbevissthet. Barnet oppfører
seg som om hele verden tilhørte det fordi det lever i
ettergløden av åndelig enhet og opplever verden
som seg selv. Gradvis begynner det å skjelne mellom seg
selv og verden til det omsider henviser til seg selv som "jeg,"
vanligvis ved treårsalderen. Erindringene av opplevelser
i verden begynner da å feste seg til og forme seg omkring
hans "jeg" for omsider å bli hans vanlige ego,
identifisert av hans gitte navn. Hans førjordiske sjeleliv
og dets ikke-selvbevisste etterbilde i de første leveårene
trekker seg tilbake som en solnedgang. Samtidig stiger hans vanlige,
jordiske ego opp som månen, dets kosmiske symbol inn i
den jordbundne bevissthetens natt.
og Gud sa: "La oss skape mennesket i vårt eget bilde,
etter vår likhet"
Hvordan er mennesket bildet
av det Store Altet, hvori vi alle lever i og beveger oss og har
vår tilværelse? Våre legemer, som er av jorden,
er som jorden. Jeget som kretser over oss først øker
og så krymper fra ungdom til høy alder. Og akkurat
som månen, er dette jeget intet sant bilde av seg selv,
men en refleksjon av det sanne lyset som skinner fra den andre
siden, den åndelige siden, av legemet. Sjelen, som er av
solen, dveler i den åndelige solen, sover i evigheten og
drømmer om livet.
"We are such stuff as dreams
are made on," skrev Shakespeare.
I den jordbundne bevissthetens
natthimmel skuer vi på våre måne-egoer og drømmer
våre liv til vi opplever det som mystikerne kaller "å
se solen ved midnatt." Men til og med når vi sover
i våre individuelle drømmer, er vi alle ett i åndens
lys akkurat som når lyset fra forskjellige stearinlys i
et mørkt rom samler seg for å danne ett lys.
Lyset skinte i mørket,
og mørket oppfattet det ikke. Det vanlige ego kan ikke
forstå det mystiske faktum at dets liv, dets lys, kommer
ovenfra medmindre det forhører seg med sin mørke
side og hører der "tyvens" stemme, samvittigheten.
Samvittigheten, ved selvets mørke side, er vårt
sjeleliv i skyggen skapt av egoet, og vår evne, hvor enn
svakt utviklet, til å oppfatte samhørigheten med
ånden ovenfra.
"Å se solen ved midnatt" krever, til å
begynne med, tro. Og tro, som det står skrevet, kommer
gjennom lytting. Jokeren forblir bare joker til han begynner
å høre tyven. Kanskje denne indre dialogen har noe
til felles med St. Pauli ord til filipperne: "For vår
samtale er i himmelen; hvorfra vi også ser etter frelseren,
herren Jesus Kristus."
Michael
A. Miller
Artikkelen er stjålet fra det
amerikanske tidsskriftet Journal for Anthroposophy nr.
47 (sommeren 1988). Den er et utdrag fra Hard Rain/Slow Train,
Michael Millers bok om mystisismen bak Bob Dylans lyrikk.