2. Foredrag
München, 28. november 1912.

Vi betraktet i forgårs livet mellom døden og en ny fødsel. Det viser oss hvor nært det menneskelige vesen henger sammen med det man kan kalle det universelle liv i verdensaltet. Når De overveier mange ting som da ble sagt, vil De kunne utlede at mennesket egentlig bare under sitt jordliv er lenket til et sted på en måte, at det bare da inntar et beskjedent rom. I tiden mellom død og ny fødsel derimot er det innforlivet i planetsystemet og til og med i verden utenfor dette -- i en senere tid etter døden. Vi sier ofte om utviklingen mellom fødsel og død, når vi vil uttrykke en okkult kjensgjerning, at mennesket viser seg som et slags makrokosmisk avbilde av kosmos. Men vi må si: mellom døden og en ny fødsel er det egentlig selv makrokosmisk, det er utgydt i makrokosmos, og er riktig som et makrokosmisk vesen der. Det må nemlig i denne tiden hente de krefter ut fra makrokosmos som det trenger for sin neste inkarnasjon. Vi kan oppfatte det makrokosmiske livet mellom død og ny fødsel slik at mennesket ennu til en viss grad bærer med seg det jordiske liv som eggeskall i den første tiden etter døden, hvis jeg får uttrykke meg slik, henger sammen med det som det jordiske liv kan gi det, kan gjøre ut av det. I denne tiden er jo behovene og interessene til å begynne med særlig nær knyttet til det menneskelige hjerte. Når det okkulte blikk vender seg til en eller annen som er gått bort fra det jordiske plan for forholdsvis kort tid siden, vet vi at han er i kamaloka-sfæren. Det er den sfære som rekker til månens omløpskrets, makrokosmisk talt. Mennesket lever seg altså slik inn i den at det bebor hele månesfæren, det utvider sitt sjelelig-åndelige vesen.  I denne tiden -- det vet vi allerede -- er mennesket ennu fullt og helt bundet til den jordiske verden. Alle de ønsker, begjær, interesser, sympatier, antipatier som det har utviklet, danner krefter som på en måte trekker det tilbake til den jordiske verden -- det har vi ofte beskrevet. Mennesket er i kamalokatiden i en viss forstand lukket inne i en atmosfmre av sin egen astrale natur, slik det har tilegnet seg den på jorden. Det ønsker seg fremdeles det som det hadde interesse for på jorden. Kamalokatiden er jo nettopp til for at mennesket kan avvikle disse interessene og ønskene som ikke kan tilfredsstilles -- forsåvidt de er avhengig av fysiske organer og alle sanselige nydelser f.eks. er avhengig av dem. Alt dette som vi jo har skildret ofte om menneskets forhold umiddelbart etter døden gjelder, som vi lett kan innse, menneskets individualitet i ordets strengeste forstand. Det gjelder på en måte hva mennesket kan fravriste sin astralitet, hva det må venne seg av med, må fjerne seg fra.

Også på en annen måte bærer mennesket fra først av med seg de jordiske sammenheng inn i kamalokatiden, nemlig på følgende måte: Det som mennesket henger sammen med av kjensgjerninger, av vesener i kamalokatiden, avhenger av dets indre liv, av hvordan det er dannet på forhånd, av sjelens anlegg.    Et eksempel: mennesket går gjennom dødens port, litt før er en annen som har stått ham nær gått bort, så vi kan si: begge de døde befinner seg i kamalokasfæren og kan finne hverandre der. Den okkulte undersøkelse viser at mennesket absolutt ikke bare er beskjeftiget med sin egen utvikling, med å avvende sine begjær, interesser m.m., men at det snart etter døden finner de mennesker som har stått det nær på jorden -- etter først å ha gått gjennom en embryonal søvntilstand, kunne man si. I denne første tiden er det derimot i alminnelighet ingen utsikt for mennesket til virkelig å finne et hvilket som helst vesen som det er samtidig med i kamalokasfæren. Rom- og tidsforholdene er jo helt annerledes, særlig romforholdene. Det dreier seg ikke om at man ikke kommer i nærheten av slike vesener. Man kan komme dem så nær som mulig, men legger ikke merke til dem. For å se vesenet må man ha stått det nær i livet. De som har stått en nær i livet, finner seg også snart i en avdøds omgivelse i kamalokatiden -- det gjelder vel bare menneskelige vesener til å begynne med. De forbindelser vi har til slike vesener etter døden, retter seg helt etter de jordiske forbindelser vi har utviklet til dem. Og det på en måte som jeg allerede har karakterisert i forgårs: at vi står nøyaktig i samme forhold og i full overensstemmelse med sannheten til det menneske som vi er samtidig med i kamaloka, som vi hadde til det på jorden, men der kan vi forandre dette forhold, det kan vi ikke i kamaloka. Der forblir det som det var på jorden. Vi kan først elske et menneske, siden hate det eller omvendt på jorden, vi kan anstrenge oss for å forandre vårt forhold til vedkommende. Slik er det ikke i kamalokatiden. Vi møter et menneske som er gått bort før oss, og vi føler oss til å begynne med henvist til et forhold som svarer til det vi sist hadde til vedkommende på jorden. Slik står vi til dette menneske. Derpå lever vi som dere vet bakover i tiden. Har vi før hatt et annet forhold til det, kan vi ikke kunstig fremkalle det, men må leve rolig tilbake og gjennomlever så etter det tilsvarende tidspunkt et forhold som vi tidligere har hatt. Det kan vi igjen ikke forandre, men det fremtrer nøyaktig som det var på jorden. Man kan lett tro at dette må være en meget smertefull tilstand. Det er det også i en viss henseende. Man føler det nok helt som når man gjerne vil gå, men er lenket til jorden. Man føler seg åndelig bundet til et forhold som på jorden er gitt, føler  seg i en tvangssituasjon. Det er helt riktig. Når denne tvangssituasjon er sterk, er forholdet naturligvis pinefullt. Nu må man for å forstå en slik tilstand riktig og bedømme den rett følelsesmessig, ikke bare f.eks. tenke at det er en smertelig tilstand -- det er det nok på mange måter. Men den døde har ikke bare den bevissthet at en smertelig tilstand foreligger, men også at den er nødvendig, må være der. Man ville rett og slett legge stener i veien for seg hvis man ikke ville gå igjennom en slik smerte.

Hva skjer nemlig når man gjennomgår alt dette? La oss anta at vi opplever forholdet til et annet menneske etter døden slik, at vi altså betrakter et visst forhold som vi har funnet til det i livet og dannet oss, og opplever det. Når vi betrakter, opplever, likesom stirrer på det, danner de krefter seg i vår sjel som vi trenger, til å begynne med i deres åndelige forbilder, forat vår karma kan lede oss riktig inn i fremtiden og bringe oss sammen med det annet menneske slik at den karmiske utligning kan finne sted i en ny inkarnasjon. Slik blir på en måte de kreftene tømret sammen som er nødvendige for å utligne karma.

Den døde kan neppe endre noe på det som trer ham imøte i omgivelsene med det første, men et instinktivt behov trer allikevel undertiden opp i den døde om å forandre på et eller annet. Man kunne si: Uoppfylte ønsker får en stor betydning for den døde, men slike som ikke alltid er kommet helt frem til bevissthet mens han levde. Det kommer noe meget viktig i betraktning som må legges merke til. Her i det fysiske liv føler vi sikkert mange slags sympatier i vår bevissthet og gjør oss mange forestillinger, men under denne bevissthet har vi jo underbevisstheten. Den dukker ikke særlig sterkt opp i den vanlige bevissthet, i den egentlige jeg-bevissthet. Derved kommer noe ufullstendig, kunne man si, inn i menneskets bevissthet. Mennesket lever seg egentlig neppe noen gang helt ut i livet som bevisst vesen. Man kunne si, hvorledes mennesket lever seg ut er aldri helt sant. Det menneskelige sjeleliv er jo usedvanlig komplisert. Det kan forekomme at en eller annen ikke liker noe, kanskje til og med hater det i sin vanlige bevissthet, i sin jeg-bevissthet ut fra fordommer eller av bekvemmelighet eller andre grunner, men i underbevisstheten har han et intenst ønske etter det som han slik hater i sin vanlige bevissthet. Det hender at den menneskelige sjel mangen gang arbeider intenst nettopp for å dekke over slike ting for seg.

Det kan f.eks. forekomme at to mennesker lever sammen, den ene av dem står i en eller annen sammenheng og møter åndsvitenskapen eller antroposofien, han blir full av begeistring. Den andre derimot som han lever sammen med, er ikke begeistret og forholder seg stadig mer avvisende jo mer denne lever seg inn i åndsvitenskapen, skjenner og håner ham mer og mer. Nu er følgende mulig -- for det menneskelige sjeleliv er komplisert -- at denne andre som håner åndsvitenskapen, selv ville ha blitt antroposof ved en eller annen leilighet, hvis ikke nettopp hans venn eller den han bodde sammen med var blitt det. Den som lever sammen med ham hindrer ham i å bli det selv. Det kan absolutt forekomme at en som fremsetter alt mulig mot åndsvitenskapen i sin jeg-bevissthet, har det mest intense ønske i sin underbevissthet eller astralbevissthet - ja, jo mer han håner åndsvitenskapen desto sterkere blir ønsket i ham etter den. Her i livet på jorden er det nemlig meget vel mulig å håne ting i den vanlige bevissthet som trer sterkere og sterkere frem i underbevisstheten, men døden gjør usannheter til sannheter. Slik kan man iaktta at mennesker går gjennom dødens port som har hånet åndsvitenskapen ut fra bekvemmelighet eller ut fra slike ting som vi skildret igår. Det kan altså forekomme og gjelder for alt, at etter døden kan de føle intenst ønsker som de ikke har lagt merke til før. Man kan ettervise at mennesker går gjennom dødens port som tilsynelatende ikke har hatt noe ønske i en sak, men etter døden opptrer ønsket med den største intensitet. Det kommer altså ikke an på om våre ønsker, begjær, lidenskaper osv. er i den vanlige bevissthet, i jeg-bevisstheten når vi blir prøvet i kamalokatiden, men om de også er i det astrale, i underbevisstheten. Begge virker på samme måte brennende etter døden, og ønskene og begjærene som vi har dekket over i livet virker egentlig ennu intensere etter døden.

Det må ved en slik sak bli tatt hensyn til at alt som på en eller annen måte er beslektet med menneskesjelen, gjør under alle omstendigheter et inntrykk på denne. Det som jeg nu sier er grundig undersøkt, og kan virkelig bli betraktet som en viktig menneskelig, sjelelig kjensgjerning. Det er godt at vi ser saken nettopp i sammenheng med åndsvitenskapen. La oss anta, to mennesker levet her med hverandre, den ene var ivrig antroposof og den andre ville ikke vite noe av det. Nu blir imidlertid den andre ikke upåvirket i sitt astrallegeme, da det blir arbeidet med åndsvitenskap i hans omgivelser. Det skjer i sannhet uhyre betydningsfulle ting med våre sjeler som vi ikke vet om. De virker på oss nettopp på spirituell måte, og det finnes ting som forandrer den menneskelige sjel ganske enkelt ut fra deres natur. Slik kan man si: Man finner neppe en eneste som har vært i en antroposofs omgivelse som ikke har opptatt en trang i seg til åndsvitenskapen i sin underbevissthet -- selv om han var aldri så lukket for den. Man finner nettopp hos åndsvitenskapens motstandere at de har en begjærsfære etter døden som det kan sies om med bestemthet: den kommer til uttrykk, gjør seg gjeldende ved at den nu lidenskapelig krever spirituell vitenskap. Derfor viser det seg så velgjørende å lese for slike døde som nødig har villet oppta åndsvitenskap i livet -- en ting som forøvrig blir gjort meget i våre kretser. Det virker meget velgjørende på de døde. Man forsøker å danne seg et levende bilde av den dødes ansikt, hvordan han var i den siste tiden på jorden, for å få en imaginasjon av vedkommende. Man tar en bok og leser setning for setning helt stille i tanken på den døde som om han satt like overfor en. Det opptar den døde med stort begjær og har uendelig meget igjen for det. Her står vi ved et punkt hvor i sannhet spirituell visdom blir virkelig praktisk i livet. På et punkt hvor materialisme og spiritualitet står overfor hverandre som livsmakter, ikke bare som teorier. Man kan derfor si: Når man kommer frem til det spirituelle skaper man kommunikasjon, forbindelse mellom menneskelige individualiteter, likegyldig om de er levende eller døde. Vi kan være den døde til nytte, når vi står inne i det spirituelle liv på den skildrete måten og også mange andre måter som vi skal snakke om ved en annen leilighet. Hvis vi ikke står inne i det spirituelle liv, betyr det ikke bare en mangel på viten, men vi stilles i sannhet inn i et helt begrenset område av tilværelsen: nemlig bare i den fysiske sfære. Når vi tenker materialistisk og bare lever i den materielle verden, mister vi derfor straks sammenhengen med enhver individualitet når vedkommende går gjennom dødens port. Dette er et eksempel på hvor uhyre viktig det er at den ene verden virker inn i den andre. Når den døde f.eks. har et intenst ønske etter døden om å lære spirituell visdom av en eller annen slag å kjenne, -- må han unnvære det: ønsket forblir tyngende på ham. Han kunne i beste fall, men det er neppe mulig i kamalokatiden, finne en eller annen der som også er død, som hadde stått i et slikt forhold til ham på jorden at han kunne vinne en slags tilfredsstillelse -- men ikke en stor -- gjennom den blotte tilstedeværelsen av ham, ved forholdet til ham. Men det er helt ubetydelig i forhold til det den levende, som står på det fysiske plan, kan gjøre for den døde av uhyre velgjerninger, gode gjerninger.

Tenk på den dødes stilling: Han har det mest intense ønske etter et eller annet. Det kan ikke bli tilfredsstillet ham i tiden etter døden, da det forblir uforanderlig, stivt, det som vi bærer i sjelen, men fra jorden kan det komme opp en strøm som trenger inn i dette ønsket som ellers ville forbli uforandret. Det er egentlig den eneste måten tingene kan forandres på i vår sjel. Man må si: Hvordan den døde lever og føler seg, avhenger uendelig meget av den spirituelle forståelse de har for ham som har stått ham nær og er tilbake på det fysiske plan.

Vi gjør oss til skapere av helt andre livsforhold, når vi forholder oss overensstemmende med det som vi kan erfare gjennom den spirituelle vitenskap -- livsforhold som virker fra den ene verden inn i den andre. I det henseende må man nok si at utviklingen av åndsvitenskapen til makter i livet ikke akkurat er kommet særlig langt. Man ville få så uendelig meget å gjøre om man ville utvikle det som åndsvitenskapen kan grunnlegge av reale virksomheter (Mächten), og det ville ha en så stor betydning om man gjorde seg kjent med de åndsvitenskapelige sannheter og så innrettet hele livet etter det. Hvis man forsto åndsvitenskapen i denne dype mening, gjorde den til en livsnerve, da ville det bli diskutert og kjempet meget lite om spirituelle teorier på jorden. Det skulle vi betenke. Hele menneskehetens liv blir forandret, ikke bare det jordiske, gjennom spirituell vitenskap. Blir åndsvitenskapen engang, på omveien gjennom å gripe ideene, meget, meget mere hjertesak og menneskene oppfører og forholder seg i overensstemmelse med den -- om jeg får uttrykke meg slik -- da vil det gjensidige vekselforhold til hverandre oppstå stadig mer.

Da må man riktignok berøre noe som ikke så lett blir trodd, må jeg si, selv om det kan bli innsett når man overveier saken. Menneskets viten er nemlig forsåvidt som den er viten på det fysiske plan, noe usedvanlig bedragerisk, virkelig bedragerisk. Mennesket vet nemlig slett ikke annet på det fysiske plan enn kjensgjerningene og de sammenhenger det iakttar. Det er det minste når man betrakter sjelelivet i sin helhet. Men det er alfa og omega av realitet for den vanlige vitenskapsmann eller for det materialistisk tenkende menneske.

Jeg vil tilsynelatende fortelle dere et paradoksalt eksempel; vi kan minnes Schopenhauers ord at sannheten må rødme fordi den er paradoksal. Mennesket kjenner kjensgjerningene og kombinerer dem. Det vet f.eks. at klokken er halv åtte, da gikk det fra sitt hus og gikk over en bestemt gate. Klokken åtte er det kommet frem. Det vet det med sine sanser, la oss si, ved å kombinere forstandsmessig, men i de fleste tilfeller vet det ikke hvorfor det er gått to eller tre minutter senere. De færreste mennesker gjør seg tanker om det, når de går et sted tre eller fire minutter før eller senere, men det kan bety noe. Jeg vil velge et grotesk eksempel -- men slike eksempler i det små forekommer stadig I livet -- at mennesket er blitt tre minutter forsinket. Hvis det var gått punktlig klokken åtte, ville virkelig det ha skjedd, la oss si, at vedkommende var blitt overkjørt og drept. Det ble ikke drept fordi det var tre minutter forsinket. Det forekommer sjelden på denne groteske måte, men det skjer om og om igjen i livet på en mer eller mindre reell måte, bare vet menneskene det ikke. Dets karma har beskyttet det mot døden ved å la det gå tre minutter senere avsted. Det kan synes likegyldig, men det er det ikke. Tenk engang på at mennesket er bare likegyldig for en slik sak fordi det ikke vet om det: i det øyeblikk det visste om det, ville det ikke være likegyldig til det. Mennesket visste: jeg er gått tre minutter senere avsted enn jeg skulle -- var jeg gått til rett tid, ville jeg ha vært død. Det ville ikke ha vært likegyldig, men gjort et mektig inntrykk på sjelen. En dyp virkning på sjelen ville gå ut fra denne viten. Tenk etter hvilken betydning det har for sjelelivet når noe slikt forekommer. Men betyr ikke det: mennesket går egentlig til enhver tid gjennom livet med bind for øynene? Det gjør det nemlig. Det vet hva som foregår i det ytre, men ikke når tingene er litt annerledes, hva som da alt kan skje med det. Det vil si at denne viten om mulighetene unndrar seg våre sjelekrefter.     Sjelen lever likegyldig videre, men den kunne bli rystet, løftet opp gjennom viten om mulighetene. Mennesket vet altså bare det minste om de sammenhenger som foreligger, bare det om dem som nettopp kommer frem. Derved er menneskets sjeleliv fattig, det får ikke uttrykke det som ellers kunne ha uttrykt seg gjennom det. Kanskje ville man ikke lett ha kommet på denne tilsynelatende paradoksale setning overhodet som nu er nevnt, hvis ikke undersøkelsene av livet etter døden hadde brakt en til å støte på det med den intellektuelle nesen. Av alt som opptrer i sjelen er nemlig det som nettopp nu er karakterisert, noe som ikke kommer til bevissthet. Meget trer etter døden sterkt frem for menneskets sjel som det ikke har hatt noen anelse om i livet. Sterkt trer det frem for sjelen: Der var du i livsfare, der har du forspilt din lykke, der var du makelig, og hvis du ikke hadde vært det, ville du ha kunnet bevirke noe godt. En hel verden av ikke-opplevet trer en imøte etter døden. Det som forekommer materialisten latterlig, blir realitet etter døden, blir sann virkelighet. Man må derfor si: Man lærer etter døden en hel verden å kjenne som riktignok er omkring en i livet, men ikke kommer til uttrykk der.

Er disse ting nu slett ikke tilstede som det er tale om her? La oss engang anta: Vi er gått avsted tre minutter senere enn vi skulle og har derved unngått døden. Vi vet det slett ikke. Bare for materialisten betyr det ikke noe at vi ikke vet noe som mennesker. Det fornuftige menneske vet at det ikke kommer an på å vite noe om det eller ikke. Det vet at tingene ikke bekymrer seg om dets viten, men at de er der uansett viten. Kreftesammenhengen, den gjensidige påvirkning var der. Jernbanen var kanskje der og vi, alle forberedelser var tilstede til vår død. Kreftene har virket, de har bare virket forbi hverandre, men de har trengt seg sammen. Det er meget slikt omkring oss i vår omgivelse her i livet. Det er omkring oss, men vi er ikke oppmerksom på det. Når menneskene nu litt etter litt vinner forståelse for den spirituelle verden overensstemmende med vår tidssyklus' bestemmelse, vil det virke på oss som riktignok ikke kan være der for sanseoppfatningen og forstanden, men som allikevel er i vår omgivelse. Her kommer vi til en usedvanlig interessant kjensgjerning. La oss anta at saken virkelig er slik som skildret, at vi har unngått døden ved at vi ble tre minutter forsinket: Materialisten merker ikke noe til det, men det menneske som litt etter litt ut fra sitt hjerte forstår slike sammenheng, forandrer i sannhet sin sjel -- idag er den spirituelle vitenskap ennu i sin begynnelse. Det går kanskje også tre minutter forsinket, unngår døden -- men i det øyeblikk døden skulle komme hvis forholdene hadde vært annerledes, merker det noe, føler det noe i seg. Det har skaffet seg forståelse for den spirituelle vitenskap, har levet en tid med den og har ikke bare tilegnet seg en ytre forståelse, men den er blitt dets sjels innhold hvor begrepene og følelsene lever. Man lærer å føle hva som er mulig, når antroposofien blir livseliksir for sjelen.

Hva vil vi f.eks. kunne føle litt etter litt, når den menneskelige natur retter seg etter åndsvitenskapelig forståelse? I et slikt øyeblikk hvor noe vil kunne skje som har en forbindelse med oss, vil vi for en stund bli et slags medium, komme i en medial tilstand av kort varighet, som lar den åndelige verden skinne inn i vår bevissthet. Slike øyeblikk kan høre til de mest fruktbare for mennesket, når de døde virker inn på det, når det skal vite noe bevisst om dem. Kjensgjerninger som ikke finner sted men som henger sammen med oss slik som det er blitt skildret, blir til en viss grad oppvekkere for inntrykk fra den åndelige verden. I de sjeler som trer åndsvitenskapen nær i livet, vil nettopp den helt eiendommelige form for anelsesfullt liv utvikle seg. Det skjer fordi menneskeheten virkelig er i evolusjon og bare et korttenkende menneske kan tro at menneskeslekten for alle tider har de samme sjelekrefter. Sjelekreftene forandrer seg, og så sant det er at mennesket idag fortrinnsvis er anlagt for å iaktta det ytre og tenkende bearbeide det som blir iakttatt, så sant er det at det vil utvikle seg inn i en tidsalder da fysisk spirituelle krefter blir utviklet gjennom slike forhold som vi nu har skildret. Slik er det altså mulig at åndsvitenskapen også på denne måte vil bli en makt som vil gripe formende inn i livet. Vi har tidligere sett hvordan en virkning kan bli utøvet fra det fysiske plan på livet etter døden. Nu ser vi hvor dører eller vinduer kan bli laget for at det kan bli skuet her i det fysiske liv som de døde opplever. Jeg ville med det gi dere et begrep om hvordan mulighetene så å si danner seg for kommunikasjon mellom de to verdener.

Idag skal bare den ene tingen bli omtalt av de mange som kan nevnes om livet mellom døden og en ny fødsel og som vi vil lære mere å kjenne i løpet av den nærmeste fremtid: I løpet av livet mellom død og ny fødsel finner vi at fortrinnsvis tre slags, la oss si krefter, kommer til uttrykk i sjelen: tanke-, følelses- og viljekrefter og begjærkrefter. Tankekreftene, de intellektuelle kreftene, slik at vi er litt mer eller mindre klare, gemytt- eller følelseskreftene, slik at vi er mer eller mindre medfølende eller hårdhjertet, mer eller mindre religiøst eller irreligiøst anlagt, og begjær og viljeskreftene, at våre gjerninger er mer eller mindre egoistiske eller uegoistiske. Slik gjør disse tre slags krefter seg gjeldende. I livet mellom døden og en ny fødsel har disse tre forskjellige sjelekrefter helt forskjellig betydning. La oss ta de intellektuelle kreftene først. Vi kan spørre, hva hjelper de oss til etter døden? De hjelper vår bevissthet til klarhet etter døden, til å gjøre det bevisste liv mellom død og ny fødsel særlig klart. Derfor, jo mer umake vi gjør oss i det fysiske liv med for det første å tenke klart og for det annet riktig og sannferdig, gjøre oss kjent med spirituelle kjensgjerninger på rettmessig måte, desto mere lyser vår bevissthet opp mellom døden og en ny fødsel. Jeg skal straks skildre det konkret. Et menneske som er usannferdig derimot med hensyn til sine intellektuelle egenskaper, som ikke har noen spesiell interesse av å gjøre seg kjent med de åndelige forhold ut fra en sannferdighet som bare kan oppnås gjennom erkjennelse, vil riktignok utvikle en bevissthet, men den vil langsomt bli dempet ned. Det eiendommelige er nu at neddempning av bevisstheten etter døden gjør at vi gjennomløper en viss tid hurtigere, det vil si at vi løper hurtigere i den åndelige verden, når vi er mer sovende. Når vi altså er sløve overfor alle intellektuelle krefter, blir vi bevisst en tid, men så kan vi ikke opprettholde bevisstheten lenger.  Sløvheten bevirker en neddempet bevissthetstilstand, og det øvrige liv forløper så hurtig at man kommer forholdsvis snart tilbake til det jordiske liv.

Det forholder seg annerledes med vilje- og begjærkreftene. De hjelper oss til å trekke ut sterke eller svake krefter fra de makrokosmiske forhold i tiden mellom døden og en ny fødsel, slike som vi trenger for å bygge opp vårt kommende liv. Hvis vi kommer med en umoralsk sjelestemning inn i slike forhold som vi nu har skildret, da kan man ikke trekke ut de nødvendige krefter som skal bygge opp astral- og eterlegemet. De vil bli forkrøblet. Man vil bli en svekling eller noe lignende. Moralitet gir oss altså evnen til å trekke ut av den høyere verden de krefter som vi trenger for den følgende inkarnasjon. Således henger intellektualitet og moralitet nært sammen med det som så å si oppstår under forholdet mellom døden og en ny fødsel i den oversanselige sfære. Gemytts- eller følelseskreftene, til en viss grad den menneskelige sjels innerste krefter, trer oss objektivt imøte i den tilsvarende tid mellom døden og en ny fødsel, de er utenfor oss. Det er meget betydningsfullt. Et menneske som kan elske og føle medlidenhet gjennomlever livet mellom døden og en ny fødsel slik at de livsfremmende, sjelelig sunnhetsskapende bilder som motsvarer medlidenheten, trer frem for menneskets sjel som dets omverden -- som det befinner seg i. Hatefulle bilder trer frem for sjelen til den som hater. I en viss tid mellom døden og en ny fødsel skuer vi hvordan vi er i vårt innerste som verdensbilde utenfor oss. Det finnes ikke en så god maler som kreftene mellom døden og en ny fødsel. For gemyttets innerste sjelekrefter er vårt firmament det som vi skuer mellom døden og en ny fødsel, som himmelshvelvet er det for oss her på jorden. Det er vårt firmament mellom døden og en ny fødsel. Det er alltid hos oss. Det henger sammen med at vi,når vi har tatt opp mysteriet på Golgata i det innerste av vår sjel slik som det ble nevnt i forgårs, når vi har erhvervet oss en forståelse for det paulinske ord: "Ikke jeg, men Kristus i meg", når vi opplever Kristus i oss, da har vi muligheten under soltilværet å skue det omkring oss som er blitt betegnet som Akasha-billedverdenen. Vi har muligheten til å skue Kristus i sin vakreste, mest storslagne skikkelse, som man sier, i en åpenbaringsglorie som det element vi lever og vever i. Denne tanke behøver ikke bare ha en egoistisk betydning, men kan være helt saklig. Det som vi nemlig der finner utbredt som maleri, tar vi på vår videre gang igjen opp i vår sjel og bringer det inn i den neste inkarnasjon. Man blir derved ikke bare til et bedre  menneske, men til en bedre kraft i jordutviklingen.

Det som vi arbeider på vårt gemytt henger således intimt sammen med våre evner i det neste jordliv, vi har på en måte igjen lært å kjenne teknikken hvordan våre gemyttskrefter danner seg omkring oss som et stort verdensteppe, som et verdensfirmament mellom døden og en ny fødsel. Videre hvordan de så igjen er i oss på tilsvarende måte, men med større styrke og kraft enn i det foregående liv. Alt forsterkes nemlig derved at man i tiden mellom døden og en ny fødsel skuer omkring seg det som man i det indre har gjennomlevet. Det opplevede gjør en sterkere, utvikler dessuten alle de krefter som fremgår av den levende skuen.

Vi har således igjen talt om de ting som er så uendelig viktige, om forholdet mellom døden og en ny fødsel. De er viktige av den grunn da vi jo i livet på jorden bare er det som livet mellom døden og en ny fødsel har gjort ut av oss. Vi vil stadig mindre komme til en virkelig erkjennelse av vårt eget vesen, derfor også til å kunne tenke, handle virkelig i menneskehetens fremtid hvis vi lar det upåaktet som foregår i en spirituell verden mellom døden og en ny fødsel. Disse betraktninger er en del av et større hele av ting som kan bli sagt om livet mellom døden og en ny fødsel. Jeg ville engang først begynne med det som på den ene eller andre måten stadig mere skal bli åndsvitenskapens innhold i den nærmeste tid.

3. foredrag