4. Foredrag
Bergen, 11. oktober 1913.

Det er mangt og meget man kan spørre om etterhvert som man når frem til antroposofisk erkjennelse om et og annet, og det er berettiget å komme med disse spørsmål. Idag skal vi delvis benytte tiden til selv å stille oss slike spørsmål. Besvarelsen av dem er ofte egnet til å føre oss dypere inn i hele verdenssammenhengens faktiske forhold forsåvidt som den åndelige verden virker inn i disse forhold og spesielt i de kjensgjerninger som henger sammen med selve menneskenaturen. Etterhvert som man kommer til å innse nødvendigheten av den såkalte reinkarnasjon, kan følgende spørsmål dukke opp: Ja, men hva kommer det da av at vi nutidsmennesker ikke i vårt alminneligeliv når frem til bevissthet om de foregående jordliv? For den klarsynte bevissthet er det jo faktisk mulig så å si å utvide hukommelsen så langt at tidligere jordliv virkelig dukker opp i erindringen. Men i det alminnelige hverdagsliv har vi jo i vår tid ingen bevissthet om disse tidligere jordliv. Hvorav kommer det?

Når man nu stiller dette spørsmål ut fra den klarsynte forsknings synspunkt, da fortoner det seg slik: Man er jo på det rene med at evnen til klarsynt forskning egentlig skriver seg fra det menneskelige indre og fra selve sjelen. Fra det alminnelige standpunkt utvikler mennesket seg til det klarsynte standpunkt. Derfor må de krefter som man senere kan skue tilbake på tidligere jordliv med, jo selvfølgelig finnes hos hvert menneske. Spørsmålet er bare: Hva skjer der da med disse krefter? Hva gjør menneskenaturen med disse krefter som er mennesket medfødt, men som allikevel ikke gir det evnen til å huske tilbake til tidligere jordliv?

Når man klarsynt undersøker dette spørsmål og retter blikket på de krefter som det her kommer an på, da må man føre betraktningen tilbake til den svært tidlige barnealder. For først der ser man hvordan vi anvender disse krefter som ved klarsyn kan benyttes til å se tilbake til tidligere jordliv. Disse krefter blir nemlig i våre dager brukt til å bygge opp det menneskelige strupehode og alt det som henger sammen med det. De blir anvendt til alt det som gir strupehodet evnen til å lære å tale. Hvert menneske har altså de krefter i seg som ville kunne la det se tilbake til tidligere jordliv. Men der legges i vår tid så sterkt beslag på dem til å utvikle taleorganene hos mennesket, at det under normale forhold ikke kan ha denne evne til å skue tilbake.

Der har nok før vært tider da menneskene hadde denne evne hele jorden over. Men det kommer av at jo ikke alle disse krefter benyttes til å bygge opp taleorganene. De går ikke alle tapt for tilbakeblikket I tidligere inkarnasjoner. Der blir alltid holdt en rest tilbake. Men menneskehetens utvikling er jo slik at talen litt etter litt har antatt en form som i den nuværende menneskehetssyklus krever en meget større aktivitet særlig av eterlegemet enn det var tilfellet i tidligere tidsaldre. Derfor legger vår tids menneske slett ikke merke til de krefter som blir igjen. Den allerstørste del anvendes til å bygge opp taleorganene; men hvis mennesket ville benytte den rest som er igjen slik som den klarsynte må gjøre det, da ville det kunne se tilbake til tidligere jordliv.

Hvis man kommer så langt at man evner å utfolde den virksomhet i eterlegemet som ellers bare går med til å aktivere taleorganene, hvis man oppnår å frigjøre talekraften fra taleorganene, hvis man venner seg til å lytte innad uten at noen utadtil taler, og hvis man stadig oppøver denne evne mere og mere, da er denne øvelse skikket til virkelig å føre erindringen tilbake til tidligere jordliv.           I våre dager er det slik at mennesket slett ikke er oppmerksom på de krefter som blir igjen når det utvikler sin taleevne. Men nettopp disse krefter er det som kan anvendes til å skue tilbake i inkarnasjonene. Dette er et slikt tilfelle hvor man ved klarsynt forskning kan konstatere hva de krefter brukes til i det normale liv som ellers ville gi menneskene evne til å få et innblikk i åndens verden.

Slik er det også med de krefter som hos vår tids mennesker anvendes til å bygge opp den såkalte grå hjernemasse, som vesentlig er tenkningens organ. Denne tenkning er naturligvis ikke noe som hjernen produserer, men man trenger hjernen som redskap til å tenke.          Og den tenkekraft som, hvis den helt sto til menneskets rådighet, ville gi det evnen til med letthet selv å komme på det som f.eks. står i min bok "Åndsvitenskapen i omriss", denne kraft som lett vil kunne gi en evnen til å nå frem til hele den forklaring som står i denne bok, denne kraft går i våre dager hos det normale menneske med til på tilsvarende måte å dele den grå hjernemasse opp i dens enkelte ledd. Denne oppdeling av den grå hjernesubstans fantes slett ikke i så rikelig mål som det er tilfellet hos vår tids kloke gjennomsnittsmenneske, hos de gamle grekere i det 6. eller 5. århundre f.Kr. I så henseende forandrer menneskenaturen seg fortere enn man tenker. For grekerne i den forhistoriske periode, -- i det 12., 11. og 10. århundre f.Kr. -- var det derfor noe ganske selvfølgelig at i en bestemt alder gikk alt det opp for dem som man i vår tid atter kan fremstille som vitenskapen om det skjulte. Og de krefter som ennu kan innspares ved bearbeidelsen av den grå hjernemasse, må man anvende til å gjøre de øvelser som klart og tydelig vil kunne gi en et overblikk over det som f.eks. er skildret i den før omtalte bok.

Hva skyldes det at man kan skrive slik om disse ting som det er gjort i "Åndsvitenskapen i omriss"? Selv for det moderne menneske er det slett ikke så vanskelig å erhverve seg en slik kunnskap om åndens verden. Det er nesten merkelig at ikke en hel del mennesker i vår tid av seg selv kommer til samme oppfatning av disse forhold, og man må stadig påny undre seg over at disse skildringer støter på slik heftig motstand. For det er forholdsvis ikke vanskelig å nå frem til den grad av klarsyn som er nødvendig for å få et overblikk over disse ting. Man behøver bare å gjøre følgende, skjønt man jo samtidig overfor slike ting kan anvende et ord i "Faust": "Det er nok lett, men det lette er alltid vanskelig".

Hjernens utvikling foregår jo raskest i menneskets første leveår. Da ser man klarsynt eterlegemet og astrallegemet aller mest virksomt i arbeidet på å grave furer i og oppdele hjernen. Men dette arbeide på den menneskelige hjerne varer forholdsvis svært, svært lenge. Og det er ikke for meget sagt når man påstår at mennesket virkelig, selvom det i de senere år går langsommere, stadig blir klokere og klokere gjennom sine livserfaringer. Der arbeides alltid på hjernesubstansen. Men man legger bare ikke merke til følgende, som man jo heller ikke kan legge merke til:

Når man fra et bestemt år av foresetter seg ikke å sysle med en åndelig yndlingsbeskjeftigelse som man har drevet på med, (det refererer seg selvfølgelig bare til ytre studier, for derved oppdeles den grå hjernesubstans. Man kan naturligvis studere antroposofi hvis man ikke studerer den som en eller annen ytre vitenskap) -- hvis man altså fra en bestemt tid av foresetter seg i syv år ikke å drive på med ett eller annet som har vært ens yndlingsbeskjeftigelse, og hvis man også virkelig strengt gjennomfører det samtidig som man i stille meditasjon forsøker å vekke de krefter som man på denne måte har oppspart (for hadde man fortsatt denne virksomhet, da var kreftene jo blitt oppbrukt, mens man nu sparer og utskiller dem), da kan man forholdsvis lett nå frem til egen erkjennelse i alle fall av de ting som er skildret i min bok "Åndsvitenskapen i omriss". At så få mennesker selv kommer til det, vitner bare om at man svært lite gjør slike ting. Man gjør det faktisk ikke. For den som virkelig har en yndlingsbeskjeftigelse, vil sjelden overvinne seg så meget at han i syv år gir avkall på den. De ser altså at en hel del av det som i våre dager kan forkynnes, er forholdsvis lett å oppnå. Når De betrakter vår moderne kultur og alt det overveldende den utadtil har ydet, da kan det jo ikke undre Dem at mange av eterlegemets krefter går med til å bearbeide hjernen. For denne ytre kultur er jo nesten utelukkende et resultat av hjernens arbeide. Der går kreftene helt og holdent med til å bearbeide hjernen.

Nå kunne mange si: Ja, men jeg har selv slett ikke tatt del dette kulturarbeide. Det kan man jo saktens innbille seg selv, men det er allikevel ikke tilfellet. Man kan i våre dager neppe finne et så ensomt sted på jorden at ikke den ytre kultur allikevel når frem slik at man tar del i den med sin tenkning. Og det er nok til å avlede ens krefter og evner fra det man kunne kalle å oppnå klarsynt bevissthet. Nu kunne jo noen også komme med den innvending: Ja, men de ville folkeslag beskjeftiger seg jo ikke med det som hjernen slik utarbeider. Men om disse ville folkeslag kan man jo heller ikke i vår tid si at de utvikler særlige klarsynte evner i så henseende. Grunnen til det er at der råder en ganske bestemt åndelig lov. Det man på denne måte skal oppnå, må nemlig ha en særskilt forberedelse. En vill kunne kanskje utvikle ganske andre klarsynte evner. Men de klarsynte evner som er nødvendige for å se det som står i min bok "Åndsvitenskapen i omriss" kunne han ikke utvikle, fordi han ikke har gjennomgått den tilsvarende forberedelse. For disse evner må igjen være en omformning av andre evner.

Nu innvender De kanskje at der jo er mange mennesker som har unnlatt å ta opp det som var en yndlingsbeskjeftigelse for meg. Hvorfor er de så ikke blitt klarsynt? Det kommer av at utviklingen av klarsynsevnen ikke kommer av seg selv. Den kommer bare ved at man forvandler noe som allerede før er der. Man må allerede ha utviklet evner i en viss retning, man må allerede ha gjort tilløp til å oppnå den intelligens som preger vår tids kultur. Og så må man altså en tid gi avkall på disse evner, da forvandler de seg. Og derved oppstår det som gir en evnen til klarsynt å forfølge de kjensgjerninger som er beskrevet i min bok "Åndsvitenskapen i omriss". Ved slike skildringer er vesentlig de krefter tatt i bruk som i den normale menneskelige utvikling fortrinnsvis gir hjernen evnen til å utvikle de høyere intelligenskrefter. Det som derimot ikke fører frem til dette store allmene overblikk som er skildret i "Åndsvitenskapen i omriss", men som bare lar en få tak i enkelthetene, det oppnår man ved å omforme andre menneskelige krefter og evner. Man oppnår f.eks. evnen til å skue tilbake til tidligere jordliv ved at man holder tilbake visse krefter som ellers går med til å danne taleorganene, slik som jeg har beskrevet det.

Den største hindring menneskene har for å trenge inn i åndens verden, er visse krefter som man som regel overhodet slett ikke legger merke til. Jeg har nu nevnt to ting som gir mennesket evnen til klarsynt å skue inn i den åndelige verden, nemlig de krefter som i våre dager anvendes til å utvikle den grå hjernesubstans og de krefter som har med utviklingen av taleevnen å gjøre, og som gir mennesket evnen til å skue tilbake til tidligere jordliv. Men der gis ennu andre krefter som gir mennesket evnen til å se det som ligger mellom død og ny fødsel, til å se inn i enkelthetene og til å se det som det enkelte avdøde menneske gjør. I "Åndsvitenskapen i omriss" finner man mere det almene. Men så er det igjen noe annet virkelig å se inn i den åndelige verden. Til det trenges der atter andre krefter som man neppe legger merke til her i livet.

Det finnes noe som mennesket må bruke svært mange krefter til, og det er til ikke hele livet igjennom å krype på alle fire, men i den første barndom å reise seg opp og stå. De krefter som gjør mennesket til et vertikalt vesen, er krefter som fyller den som er trengt inn i åndens verden med en ganske særlig ærbødighet. For den klarsynte forsker innebærer det et vidunderlig mysterium når han iakttar hvordan et lite barn lærer å gå. De krefter som man forbruker til som barn å reise seg opp og stå, de lar der bli krefter tilovers som man altfor lite tar hensyn til og som gir mennesket evnen til å skue inn i livet mellom død og ny fødsel.

Det finnes også andre veier til å oppnå det på, men hvis man kommer så langt at man kan erindre hvordan man har lært å gå, de anstrengelser det dengang kostet, da oppdager man krefter i seg som man har oppspart i sitt eterlegeme. For det er dette som har måttet anstrenge seg. Hvis man i sitt eget indre søker etter de krefter som man dengang har oppspart -- de finnes ennu i alle mennesker -- da kan man ad den vei hente mangt og meget opp fra det menneskelige indre som gir en evnen til å skue tilbake til det liv som er forløpet mellom ens siste død og ens siste fødsel.

Nu spør De vel hvordan man gjør det. Hvis vi har den lykke å kunne fortsette vårt antroposofiske arbeide, da har vi dermed allerede gjort en begynnelse til at disse krefter blir hentet opp. Og hvis det går godt, blir disse krefter som regel først virksomme etter syv år. Men der er gjort en begynnelse, og den vil fortsette i menneskenaturen. Som regel legger man ikke merke til de krefter som man der sparer inn. Nu kan mennesket fremme utviklingen av disse krefter ved å øve en slags naturlig dans. Det kan ganske visst også fremkalles ved meditasjon. For knapt et år siden begynte man i visse antroposofiske kretser å drive "eurytmi" ut fra grunnsetningene for eterlegemets bevegelser. Resultatet av dette er ikke innholdsløst som ved dans og turning. Det er bevegelser som er helt overensstemmende med eterlegemets bevegelser. Gjennom disse bevegelser vil mennesket litt etter litt få øye på de krefter som ennu finnes i det. De vil bli oppdaget ved denne frie dansebevegelse. Og så vil der etterhvert skapes betingelser for å vekke de krefter i mennesket som virkelig lar det skue inn i den åndelige verden mellom dets siste død og dets siste fødsel. Slik kan antroposofi arbeide helt praktisk på menneskekulturen. Og man kan være aldeles overbevist om at antroposofi litt etter litt ikke bare blir stående ved å lære enkelte sannheter abstrakt, men den vil også komme til å behandle hele mennesket slik at krefter som i våre dager ennu slumrer, blir vekket, og mennesket virkelig lærer å svinge seg opp til å få en følelse av det åndelige liv.

Det er underlige ting man der er nødt til å si, men det er nu engang slik. Når man oppdager de krefter som er blitt igjen da man lærte å gå, får man evnen til klarsynt å skue inn i den verden som man lever i mellom død og ny fødsel. Man kan jo nå frem til det gjennom meditasjonen også, men da må den drives slik at den også blir til følelse. Men det er egentlig det aller vanskeligste å utvikle følelser ved meditasjonen. Man må altså finne de krefter som gir menneskene evnen til å skue inn i livet mellom død og ny fødsel. Da finner man de krefter som lar en skue det som er foregått lengere tid før fødselen. På dette område ligger meget som først gjør livet forståelig for oss. Vi rammes f.eks. av en eller annen ulykke. Foreløpig har vi bare følelsen av at det er en ulykke som er vanskelig å bære. Men dersom vi visste hvorfor vi før fødselen i årevis, ja århundrevis har innrettet oss på at denne ulykke skulle ramme oss, da ville vi lettere kunne bære den. For da ville vi vite at denne ulykke er en prøvelse for å gjøre oss mere fullkomne.

Men også ellers opplever man mangt og meget nettopp når man skuer inn i den del av åndens verden hvor man på en måte gjennomgår det som er forberedelsen til dette jordliv. Jeg skal ikke her skildre almene forhold, som De vil finne fremstillet i mine skrifter. Men jeg skal forsøke ved noen eksempler å vise hvordan livet før fødselen har innflytelse på dette jordliv. Så underlig det enn lyder, så retter mennesket i midten av livet mellom død og ny fødsel vesentlig sin indre sjelsopplevelse ned mot jorden. De vet jo at der som regel ligger flere århundrer mellom død og ny fødsel, derfor gis det jo et tidspunkt som vi kan kalle midten. Etterhvert som man lever frem mot denne midte, får man flere og flere inntrykk av det som foregår nede på jorden, og som menneskene der nede tenker og føler. Hver sjel får sine ganske bestemte inntrykk.

Slik kan f.eks. en sjel i annen halvdel av livet i åndens verden stadig tydeligere og tydeligere der nede se de mennesker som på jorden forbereder den kommende tidsalder, de åndelig virksomme mennesker. Enkelte av disse åndelig virksomme mennesker blir særlig verdifulle for denne sjel. Ja, det kan hende at man ut fra den åndelige verden særlig ser ned på en eller to skikkelser som er virksomme på jorden. Et menneske som f.eks. er blitt født i annen halvdel av det 19. århundre var -- la oss si -- i begynnelsen av det 19. og andre halvdel av det 18. århundre i den åndelige verden. Da skuet det ned på de betydningsfulle mennesker som dengang hadde innflytelse på kulturen. Enkelte av dem finner denne sjel særlig verdifulle, blir den særlig glad i. Det er det ene som man opplever, at man skuer ned på de mennesker som utvikler seg her nede på jorden.

Men idet man skuer slik ned, har man også selv innflytelse på disse mennesker, men ikke slik at man gjør noe inngrep i deres frihet. Man har innflytelse på dem slik at visse ting som lever i deres indre, lett dukker opp ved at en eller annen sjel ser på dem fra den åndelige verden. Slik blir jordens mennesker ansporet til virksomhet ved sjeler som ser ned på dem og først senere selv inkarnerer på jorden. Både stort sett og i intimere enkeltheter kan dette være tilfellet. Det er f.eks. forekommet at noen i det 18. århundre og i begynnelsen av det 19. har levet som sjel i den åndelige verden og der har utsett seg et fremragende menneske her på jorden som sitt ideal, som den gjerne ville ligne og som den ville strebe etter å følge når den atter inkarnerer på jorden. Den ser f.eks. de tanker som lever i et slikt menneskes bøker, og den skuer oppe fra himmelen med en viss lengsel og trang ned til jorden, slik som et levende menneske -- riktignok med en litt annen følelse -- full av lengsel etter det hinsidige skuer opp til himmelen. Der er bare den store forskjell at når man som jordisk menneske ser opp til himmelen uten å kjenne noe til antroposofi, da er den noe svært svevende og ubestemt. Men det menneske som lever i himmelen, i åndens verden, har den eiendommelighet at det svært nøye derfra ser de jordiske forhold og den menneskesjel som det nærer særlig ærbødighet for, og hvis skrifter det fremfor alt vil lese når det atter inkarnerer. Kort sagt, i annen halvdel av det åndelige liv mellom død og ny fødsel lærer man menneskesjeler å kjenne i alle enkeltheter, man lærer å skue inn i sjeler. Og vi som lever nu, kan være oss bevisst at der oppe i åndens verden lever der sjeler som venter på å inkarnere I løpet av de neste tyve år, og som ser inn i våre egne sjeler med et lengselsfullt blikk for der å få øye på det som de trenger til sin forberedelse for jordlivet. På dette tidspunkt av sitt åndelige liv ser de våre sjeler likeså nøyaktig som vi her fra jorden ser himmelen. Det er atter et billede som viser oss at selv om vi bare lærer den åndelige verden ganske litt å kjenne, kommer vi til det resultat at vi blir iakttatt. For det blir vi på mange måter. De åndelige veseners blikk og spesielt deres som påny skal inkarnere, retter seg mot våre sjeler. Derav ser De at heller ikke i så henseende gir åndsvitenskapen menneskene noe dårlig, for gjennom den blir de ansporet til å vise seg verdige til det som i deres eget indre blir iakttatt av de sjeler i åndens verden som ennu ikke er født inn i et fysisk legeme.

Når den klarsynte forskning går inn på disse ting, da opplever den sannelig betydningsfulle og ofte svært rystende ting. Og til de virkelig rystende ting hører det når man skuer opp i den åndelige verden og der ser de sjeler som er på vei til å inkarnere. Man ser hvordan de skuer ned på jorden for å søke etter dem som kan bli deres foreldre. For svunne tider var det jo ennu mere betydningsfullt enn det er blitt nu for vår tid. Men det hører fremdeles til de mest rystende opplevelser å iaktta slike sjeler. For da kan man få de mest forskjellige inntrykk. Jeg skal f.eks. skildre ett for Dem ut fra den åndelige virkelighet. En sjel som begir seg på vei til å inkarnere, vet f.eks. at den for sitt neste jordliv trenger en viss slags oppdragelse, en viss slags kunnskaper som den må oppta i seg allerede i den tidligste ungdom. Men nu ser den: Ja, der og der er der betingelser for at jeg kan nå frem til den erkjennelse jeg må komme til. Men det er ofte bare mulig hvis den på dette tidspunkt gir avkall på et foreldrepar som kunne skaffe den en lykkelig tilværelse i andre henseender. Den må svært ofte ta sin tilflukt til et foreldrepar som kanskje ikke kan skaffe den noe lykkelig liv. Hvis sjelen heller ville foretrekke et annet foreldrepar, da måtte den si seg at nettopp der ville den ikke kunne oppnå det aller viktigste.

Vi må ikke forestille oss alle forhold i åndens verden så rent forskjellige fra de jordiske. Vi ser f.eks. sjeler som før fødselen gjennomgår de forferdeligste kamper fordi de må si seg at de kanskje i sine unge år her på jorden vil bli mishandlet av brutale foreldre. Det er en situasjon som koster slike sjeler en fryktelig indre sjelekamp. Åndsforskeren ser mange sjeler i åndens verden som er på vei til å inkarnere i et jordisk legeme, som kjemper denne fortvilte kamp.

Dertil kommer så at i den åndelige verden har man disse kamper som noe som på en måte omgir en. I åndens verden er det jeg nu har skildret ikke bare en indre sjelekamp, ikke bare en kamp i gemyttet, men den projiseres utad, og man har den så å si omkring seg. Med all billedlig tydelighet ser man de imaginasjoner som fremstiller hvordan disse sjeler må skride til sin neste inkarnasjon ut fra en indre spaltning.     Når vi holder disse forhold frem for oss, vil vi jo svært lett kunne forstå hvorfor så mange mennesker slett ikke liker den såkalte antroposofi.           De ville være atskillig mere glad i den hvis den bestyrket dem i deres tro på at man etter døden straks og for alle tider gikk inn i den evige salighet. Men slik er det ikke.         Og det er godt at tingene er slik som de er, for under disse forhold vil nok verden nå den grad av fullkommenhet som den må nå.

Gjennom de krefter som vi oppsparer i eterlegemet når vi lærer å gå, får vi - så underlig det enn må lyde - evnen til å skue inn i det egne eller i andres førjordiske liv i den åndelige verden. Det praktiske klarsyn viser oss at disse krefter har et visst fortrinn hvis man virkelig utvikler dem fremfor den klarsynsevne som lar en skue tilbake til de tidligere inkarnasjoner. Vær så snill nøye å legge merke til denne forskjell, for den forklarer i mange henseender meget. Ikke ved noe utvikler der seg et så farlig klarsyn som ved utviklingen av de krefter som hos vår tids menneske er knyttet til taleorganene, og som, hvis de blir holdt tilbake, gir det evnen til å skue inn i de tidligere jordliv. For disse krefter henger allermest sammen med de lavere instinkter og lidenskaper i menneskenaturen. Og ikke gjennom noe kommer man så lett i berøring med Lucifer og Ahriman som når man nettopp utvikler disse krefter, som visstnok på et høyere trinn lar en skue tilbake til tidligere jordliv hos en selv og hos andre, men som også kan lede inn i store skuffelser og villfarelser, for hvis de ikke blir utviklet på den rette måte, fører de nemlig til at den klarsynte under innflytelse av disse krefter svært lett moralsk går nedad bakke istedenfor å stige oppad. Disse krefter som gir en evnen til å skue inn i tidligere jordliv, er de aller farligste. Man har bare lov til å utvikle dem hvis man samtidig retter hele sin oppmerksomhet på utviklingen av det rent moralske hos mennesket.

Fordi man altså er henvist til å se på den reneste moralitet i mennesket hvis det skal utvikle disse krefter, vil kyndige lærere ikke lett innlate seg på systematisk å utforme den evne som lar en skue tilbake til de tidligere inkarnasjoner. Og man kan si at likeså utbredt som et visst lavere klarsyn er, et klarsyn som skuer inn i andre verdener og som kan skildre visse ting fra de åndelige regioner, likeså lite er et virkelig saklig tilbakeblikk i tidligere inkarnasjoner utviklet på den måte at man bare tar hensyn til sprogkreftene. Der tas som regel andre midler til hjelp når man vil føre menneskene frem til å kunne skue tilbake til tidligere inkarnasjoner.

Og der kommer vi til et interessant punkt som man ellers svært lite legger merke til. Det forekommer sjelden at noen ved bare å benytte den oppsparte talekraft åndelig ledes frem til å se tilbake til tidligere jordliv. Og allikevel finnes der i vår tid mange mennesker som kan dette. Det oppnås som regel ved andre midler, og av disse er der ett som vil forekomme Dem merkelig, men som absolutt hviler på en dypere sannhet. En eller annen lever sitt liv. Det vil koste ham for stor anstrengelse eller kanskje medføre alt for sterke fristelser hvis han bare ved utdannelse av talekreftene nådde frem til karmisk å kunne skue tilbake til de tidligere jordliv. Derfor tar de åndelige makter sin tilflukt til noe annet. Det ser ut som et tilfelle. Vedkommende opplever f.eks. at han møter et annet menneske som nevner et navn, en bestemt tidsalder eller et bestemt folk. Og det virker utenfra slik på sjelen at disse forestillinger understøtter utviklingen av klarsynevnen. Han merker da at dette navn eller disse hentydninger uten den annens vitende fører ham frem til et innblikk i tidligere inkarnasjoner. Der tar man sin tilflukt til et ytre middel. Vedkommende hører et navn, en tidsalder eller et folk bli nevnt og anspores derved utenfra til å se tilbake til tidligere jordliv. Slike ytre tilskyndelser er undertiden for den klarsynte betraktning av verden overordentlig viktige. Man opplever noe tilsynelatende helt tilfeldig, men der stråler ut noe fra det som vekker den evne til klarsyn som man ellers bare ville ha utviklet rudimentært.

Dette er de aforistiske antydninger som jeg ville gi Dem om hvordan den åndelige verden rager inn i den jordiske. For det er faktisk noe svært komplisert. Tilbakeblikket til tidligere jordliv henger altså sammen med forholdsvis farlige krefter, fordi de fører inn i store fristelser. Derimot vil neppe den som utvikler evnen til klarsynt å se inn i det åndelige liv før fødselen, bli fristet til å misbruke nettopp disse krefter. Som regel er det sjeler med en viss renhet, med en slags naturlig moralitet, som med en viss sikkerhet skuer tilbake på det åndelige liv som gikk forut for denne inkarnasjon. Det henger sammen med at de krefter som skal anvendes til den klarsynsevne som kreves til nettopp å se inn i den førjordiske tid, er barnekreftene, de krefter som man jo har oppspart da man lærte å gå. Det er de uskyldigste krefter i menneskenaturen. Og det er det betydningsfulle som jeg ber Dem legger merke til: De uskyldigste krefter er samtidig de som lettest lar en skue inn i livet før fødselen.

Det er det jo også som gjør synet av et lite barn til noe så fortryllende og betagende, fordi barnet i sin aura er omstrålet av de krefter som for størsteparten benyttes når det lærer å gå -- av de krefter som ennu lyser inn fra det som gikk forut for fødselen. Og i så henseende kan det klarsynte blikk faktisk i barnets ansikt, i barnets aura se uttrykk for en uskyldighet og mangel på verdenserfaring, som sannelig er interessantere enn det som gir seg uttrykk i mange voksnes aura. De kamper som er kjempet i åndens verden før fødselen og som bestemmer et menneskes skjebne, de gjør den aura som omgir barnet til noe uendelig stort og verdifullt. Og den visdom som stråler ut fra barnets aura, er sannelig ofte meget større enn det som mennesket i sin senere alder kan gi uttrykk for gjennom sine ord. Barnefysiognomien kan være aldri så ubestemt, den som klarsynt betrakter barnet, kan lære uhyre meget av det når han klarsynt evner å skue det som omstråler det. Og når så de krefter som er i det i barneårene senere klarsynt blir utviklet, da ser man nettopp inn i de konkrete forhold som går forut for et menneskes fødsel. Det tilfredsstiller kanskje ikke egoismen noe større å skue inn i denne verden. Men for den som vil forstå hele verdenssammenhengen, er dette innblikk ganske særlig interessant. Å ville utforske visse verdenshistoriske menneskers liv i Akashakronikken består sannelig ikke bare i å granske det som kommer frem hos dem på det fysiske plan, men i høy grad også hvordan de som sjeler i åndens verden forbereder dette sitt jordliv mellom død og ny fødsel.

Men de krefter som kaster lys over tidligere inkarnasjoner, de blir, hvis man holder dem rene, ikke oppspart i barnealderen, men nettopp i den alder hos mennesket da dets lidenskaper -- og ofte de aller dårligste lidenskaper -- utvikler seg i det. Disse krefter, som jo også har andre oppgaver i menneskenaturen, utvikles lenge etter at man har lært å tale. De henger sammen med det som hos mennesket utvikler den sanselige kjærlighet og alle de følelser som er knyttet til den. Der består et intimt slektskap mellom det som fører til den sanselige kjærlighet og det som leder frem til det personlige sprogbruk, hva der jo også tydelig viser seg hos mannen i stemmeskiftet. I denne alder blir særlig mange av disse krefter oppspart. Hvis de holdes rene, da fører de til innblikk i tidligere jordliv. Hvis de ikke holdes rene, hvis de blir prisgitt til menneskets sanselige instinkter, da kan de føre til de største okkulte utskeielser. Nettopp denne slags klarsynsevner som skriver seg fra det som er oppspart i denne alder, er også lettest utsatt for fristelser.

Dette vil kunne si Dem en hel del og forklare Dem sammenhengen i meget av det som skjer innen den okkulte verden. Den klarsynte som gjerne taler om tiden mellom død og ny fødsel -- og De har kanskje lagt merke til at den tales der forholdsvis lite om -- han har i sitt indre særlig oppspart de tidligste barnekrefter. Den klarsynte som for det meste taler høyt og usjenert om menneskets tidligere inkarnasjoner -- noe som svært ofte forekommer, for det finnes folk som høyst usjenert bryster seg med slike uttalelser og presenterer dem for hvemsomhelst -- ham må man stille seg mistroisk overfor, fordi de krefter som kan utvikle seg på dette område, altfor lett er slike som gjør at man kan ligge under for de største fristelser. For man oppsparer kreftene til det på det tidspunkt da den sanselige kjærlighet utvikler seg og da man ennu ikke utadtil er vokset inn i det sosiale liv. Disse krefter fører undertiden til meget galt, især til ganske bestemte okkulte utskeielser, for de bidrar som oftest til å fremkalle stadig nye skuffelser på den åndelige verdens område.

Hvorfor er da uttalelser fra slike klarsynte som er utsatt for disse fristelser så ofte gale? Fordi der i denne alder samtidig stiger opp en tåke av lavere instinkter og drifter fra de krefter som oppspares på denne måte. Og når de stiger opp, da kommer Ahriman og de ahrimanske ånder og former spøkelser av denne tåkedamp slik at man kan se disse spøkelser, og da holder man dem for tidligere inkarnasjoner.

Det klarsyn som er nødvendig for å skildre slike forhold som dem jeg har beskrevet i "Åndsvitenskapen i omriss", kan man særlig lett utvikle hvis man sparer inn de krefter som først kan holdes tilbake i den senere alder. Og da man i alderen etter 20, 25 år som regel utvikler slike krefter som mere forholder seg til det intellektuelle liv, til det liv som man da allerede betrakter med en viss nøkternhet, så vil undersøkelser på dette område allerminst være utsatt for villfarelser og skuffelser.

Nu har vi altså sett at evnen til å overskue de store verdensforhold, de store åndelige verdensforhold, vinnes ved å utvikle de krefter som er virksomme i utarbeidelsen av den menneskelige hjerne. Tilbakeblikket til tidligere jordliv oppnår man ved å utvikle krefter som særlig oppspares i overgangsalderen når de sprogdannende krefter ikke mere anvendes til sprogdannelsen og mennesket dukker ned i de sanselige drifters rike der hvor disse organer råder. Det egentlige åndsområde, det område som særlig blir interessant der hvor det nye jordliv forberedes, det kan utforskes ved de krefter som oppspares i de aller tidligste barneår, da mennesket lærer å gå.

Dette er riktignok underlige kjensgjerninger, men hvis man vil trenge inn i den åndelige verden, må man nok venne seg til å oppta mange forestillinger som til å begynne med lyder paradoksale. Men den åndelige verden er jo sannelig ikke til for bare å være en fortsettelse av den fysiske. Den er en verden som i mange henseender er det stikk motsatte av den fysiske verden. Og mennesket blir nettopp et så betydningsfullt vesen i verdensaltet ved at vi på den ene side betrakter hva det gjennomgår i sitt jordliv, dets skjebne, evner og dyktighet, og på den annen side lærer den åndelige side hos det å kjenne som noe det gjennomgår i et helt forskjellig liv mellom død og ny fødsel. Først da får vi tak i den betydning mennesket i virkeligheten har og den bestemmelse den åndelige verden har med det.

I dette annet foredrag ville jeg gi Dem en fremstilling, en skildring av forskjellige ting i den åndelige verden. Jeg har gjort det på en mere aforistisk måte, fordi vi for første gang er sammen her i denne by, og fordi de fleste av dere allerede kjenner de mere systematiske fremstillinger fra mine bøker og skrifter. Jeg ville bare gi Dem noen utfyllende kommentarer. Jeg trodde det ville være nyttigere for våre venner her enn om jeg hadde valgt et sammenhengende kapitel av "Åndsvitenskapen i omriss".

La meg som avslutning på dette samvær, som også har gitt meg så megen glede, få lov til å uttale at man i vår tid jo allerhelst vil at åndsvitenskapen skal trenge inn i menneskenes hjerter og sjeler. For der er to ting som er viktige: for det første at når vi betrakter livet rundt omkring og lar tingene tale for seg selv, så ser vi hvordan menneskene ved kulturens største erobringer stadig blir mere og mere materialistiske. Når vi ser det, da går det opp for oss at menneskene stadig mer trenger åndsvitenskap som motvekt, nettopp fordi det ytre liv gjør dem materialistiske. Åndsvitenskap er en nødvendighet for menneskehetens jordiske liv, og den vil bli det mer og mer i den nærmeste fremtid. Og den som tenker over hvordan det ytre liv legges øde gjennom den materialisme som råder i den menneskelige kulturs største erobringer, hvordan alt levende etterhvert må dø ut, han vil sterkest føle lengselen etter at åndsvitenskapen må få innpass i menneskenes hjerter og sjeler.

Vår kultur vil stadig gjøre større og større fremskritt. Men likeså sant som det er at mange sangfugler som før befolket egnene, forsvinner der hvor fabrikkskorstenene rager opp, likeså sant er det at all sjelelig lykke og friskhet og harmoni måtte dø ut under innflytelse av den materielle kultur, hvis ikke åndsvitenskapen tilførte menneskesjelene spiritualitet. Vi trenger selvfølgelig jernbaner og dampskip og alt det mangfoldige som kulturen kan gi oss -- telefon, luftskip osv. Det skal ikke rettes noen anklage mot den ytre kulturs fremskritt, men den som gjennomskuer forholdene, må samtidig nære den dypeste lengsel etter åndsvitenskapens utbredelse, for den er absolutt nødvendig.

På den annen side står den andre kjensgjerning at nettopp på grunn av denne materialistiske kultur har menneskene aldri noen sinne vist åndsvitenskapen så sterkt fra seg -- ja likefrem hatet den som i våre dager. Og disse to kjensgjerninger: nødvendigheten og misforståelsen, står vi i vår tid overfor som to søyler som vi må passere mellom hvis vi vil bringe åndsvitenskap inn i verden. Men for oss som vil forsøke å gjøre våre sjeler modne for denne åndsvitenskap, vil der på hver søyle stå en oppfordring, en inntrengende oppfordring: å gjøre alt hva vi kan for å føre oss selv og de mennesker som vil det, frem til åndsvitenskapen.

Ut fra dette synspunkt er det jeg har villet tale til Dem denne første gang jeg er her i Bergen. Og ut fra dette synspunkt vil jeg som avskjedshilsen føye det ønske at noe av det jeg har sagt, må ha slått rot i deres hjerter og følelser og ikke bare i forstanden, slik at De føler Dem ennu dypere og inderligere knyttet til alle oss som så gjerne vil bære den antroposofiske bevegelse ut i verden - meget mere enn det til nu har kunnet skje. Da vi jo ikke romlig kan leve med hverandre, og dette for første gang har kunnet skje i disse dager, ønsker vi at dette samvær må ha knyttet de sjelelige bånd enda fastere sammen. Med dette ønske må jeg ta avskjed med dere, mine kjære venner, og med denne skjønne by, i bevisstheten om at når noe slikt er skjedd, da har dette fysiske samvær kunnet gi impulsen til et samvær som er uavhengig av tid og rom. Min avskjedshilsen til dere er at dette vårt samvær må ha gitt oss impulsen til et blivende, alltid bestående, samvær i ånden.


Utgitt på norsk av Vidarforlaget, Oslo. Tysk originalutgave: "Geheimwissenschaft im Umriss". Dansk oversettelse: "Videnskaben om det skjulte".

 

"LIVET MELLOM DØD OG NY FØDSEL"