3. Foredrag
Haag 22. mars 1913.

De forandringer som foregår med mennesket ved en okkult eller antroposofisk utvikling med hensyn til muskelsystemet og særlig med hensyn til sansene, til sanseorganene, fører likesom over fra menneskets fysiske hylstersystem til dets eteriske system, til eterlegemet. Med hensyn til muskelsystemet må det sies, at mennesket ikke bare føler det litt efter litt bevegeligere, noe som også kunne sies om andre fysiske organer, men han føler også dette muskelsystem gjennomtrengt av en svak indre bevissthet. Det er faktisk som om bevisstheten bredte seg utover hele muskelsystemet. Og hvis man - på ingen måte unøyaktig - men noe paradoks ville tale om denne opplevelse, så kunne man si: i løpet av den esoteriske eller antroposofiske utvikling når man efterhånden til likesom drømmeaktig å føle de enkelte muskler i sitt indre, man fører alltid dette muskelsystem med seg sån, at man midt i dagsvåkenheten av og til svakt drømmer om dette muskelsystems virksomhet. Det er i hvert fall høyst interessant å feste oppmerksomheten nettopp ved denne forandring av det fysiske hylster, fordi man her har noe som i en viss henseende kan opplyse en om, at man har gjort et visst fremskritt. Når man begynner å føle de enkelte muskler slik, at man f.eks. ved å bøye og strekke dem har en svak bevissthet om hva der da skjer, har en svak medfølen, da må man si: det foregår noe derinne i musklene. Når man drømmer om sine muskelbevegelser, da er det et bevis for at man litt efter litt føler det i det fysiske legeme innpregede eterlegeme, for det som man da føler er i virkeligheten eterlegemets krefter som er virksomme i musklene. Det er således en begynnelse til fornemmelsen av eterlegemet, når man drømmer om sine enkelte muskler, når man likesom har en drømmeaktig bevissthet om seg slik, som man finner mennesket fremstillet i anatomiske lærebøker hvor huden er trukket av og billedet kun viser mennesket i sine muskler. Ja, det er på en viss måte en sådan trekken-av-seg huden, og en drømmen om sine enkelte lemmer, som om de var en slags lemmedukker, som man stiger opp til, når man begynner å føle det eteriske vesen.

Mindre behagelig, men noe som heller ikke uteblir, er denne følelse, at knokkelsystemet likesom demrer frem i bevisstheten. Det er mindre behagelig, fordi man - når dette knokkelsystem iakttas – ved det egentlig allermest føler, at man efterhånden blir gammel. Derfor er det slett ikke behagelig med den følsomhet som opptrer overfor knokkelsystemet - noe som mennesket igrunnen ellers i det normale liv slett ikke føler, men når han begynner å utvikle seg eterisk, da begynner han å føle noe i seg som en skygge i sitt knokkelsystem. Og da får man et begrep om at det dog svarte til en viss urgammel klarsynt kraft hos menneskene, når de fremstillet skjelettet som det symbolske uttrykk for døden. De visste at man i sitt skjelett litt efter litt lærte å føle hvorledes døden nærmet seg.

Men langt betydningsfullere enn alt dette, er dog den opplevelse man har overfor sine sanseorganer under den esoteriske eller antroposofiske utvikling. Vi vet jo, at disse sanseorganer egentlig må utkobles, når mennesket gjennomgår en esoterisk utvikling, de må så å si tie. Derved føler likesom de fysiske sanseorganer seg dømt til uvirksomhet under den esoteriske utvikling, de er utkoblet. Men fordi de nu som fysiske sanseorganer er utkoblet, så inntrer efterhånden en tiltagende bevissthet om de enkelte sanseorganer, som særskilte verdener, som trenger inn i en. Man lærer å føle øynene, ørene, ja til og med varmesansen - som boret inn i en. Men det som man da lærer å føle er ikke det fysiske sanseorgan, men eterkreftene, eterlegemets krefter som virker organiserende på sanseorganene. Så når man utkobler sansenes virksomhet, ser man likesom de sanseorganers natur stige opp, som like så mange i en innborede eteriske organisasjoner. Det er overordentlig interessant. I samme grad som man alvorlig under sin esoteriske utvikling utkobler f.eks. øyet, ikke mer reflekterer på det fysiske syn, i samme grad lærer man å kjenne noe som borer seg inn i ens organisasjon som lysorganismer, man lærer da virkelig å erkjenne at øyet er oppstått ved at den indre lyskraft har arbeidet på vår organisme. For mens man ser bort fra all virksomhet fra det fysiske øye, føler man synsfeltet gjennomtrengt av de eteriske lyskrefter, som virker organiserende på øyet. Det er en eiendommelig foreteelse dette at man gjennom øyet, når man utkobler det, lærer å kjenne lyskreftene. Alle fysikalske teorier er intet mot denne kunnskap om lysets indre natur og dens virkning, som man erfarer når man har øvet seg en tid i å utkoble øyets fysiske synskraft, og efterhånden trenger inn i og iakttar de eteriske lyskrefters indre natur, i stedet for å bruke de fysiske øyne.

Varmesansen ligger likesom på et lavere trinn. Det er jo overordentlig vanskelig virkelig å utkoble følsomheten for varme og kulde. Det lykkes best for en, når man under sin esoteriske utvikling, mens meditasjonen varer, forsøker ikke å la seg forstyrre av noen som helst varmefølelse. I dette tilfelle er det altså gunstig å foreta sin meditasjon sån, at man er omgitt nettopp av den temperatur som hverken føles som varme eller kulde, således at man ikke på noen måte irriteres av disse fornemmelser. Lykkes det for en, da kan man - selvom det også er vanskelig å skjelne det fra den almindelige temperaturfornemmelse - da kan man litt efter litt venne seg til også å lære varme-eterens indre natur å kjenne, den i rommet gjennomstrålende varme-eter. Da først føler man seg i sin legemlighet gjennomtrengt av varme-eterens egentlige virksomhet. Når man ikke mer har den følelsesmessige fornemmelse av varmen, da lærer man å kjenne varme-eterens natur gjennom seg selv.

Ved utkoblingen av smaksansen - det vil si - naturligvis er jo smakssansen utkoblet under de esoteriske øvelser, ganske vist, men hvis det da lykkes en å fremkalle i erindringen en smaksfornemmelse, da er dermed et middel gitt til å lære naturen å kjenne hos en ennu finere eter enn lyseteren, nemlig den såkalte kjemiske eter. Det er visselig ikke ganske lett, men man kan oppleve den. Og man kan også på lignende måte lære å erkjenne livseteren, nemlig ved å utkoble luktesansen.

Eiendommelig går det med en ved utkoblingen av høresansen. Da må man riktignok bringe det derhen, at man ikke hører noe av lyd eller av støy som foregår omkring en eller i nærheten av en. Man må altså lære vilkårlig å lukke sin hørsel for det hørbare. Da trer de krefter som befinner seg i eterlegemet og som organiserte vårt høreorgan en imøte, likesom boret inn i organismen. Og man gjør da en merkelig oppdagelse. Disse ting hører i virkeligheten til de stadig høyere og høyere liggende hemmeligheter. Derfor vil det også kanskje lett kunne forståes, at ikke straks alt kan gjennomskues som kan sies med henblikk på disse opplevelser overfor sanser som høresansen. Man gjør nemlig den oppdagelse, at øret har en slik organisasjon, at man nøyaktig erkjenner: dette øre sån som vi bærer det på oss i dets vidunderlige organisasjon kunne slett ikke dannes av de krefter der som eterkrefter ombølger jorden. Lyskreftene, lysets eterkrefter, som spiller omkring jorden, henger intimt sammen med dannelsen av våre øyne, selvom også anleggene til øynene forefantes tidligere, men sån som øyet er dannet, som det nu sitter på organismen, slik henger det intimt sammen med jordens lyseterkrefter. Likeså henger vår smakssans sammen med jordens kjemiske eterkrefter, den er for en stor del dannet av dem. Vår luktesans henger sammen med jordens livseter, den er nesten utelukkende organisert av livseteren som spiller omkring jorden.

Men vårt hørselsorgan viser, når det oppleves okkultistisk innen en esoterisk utvikling, at det kun for den allerminste del har de eterkrefter som spiller omkring jorden å takke for sin tilværelse. Man kunne si: de eterkrefter som ombølger jorden har lagt den siste hånd på vårt hørselsorgan. Men dette hørselsorgan er blitt behandlet slik av disse eterkrefter som ombølger jorden, at de egentlig ikke har gjort dette hørselsorgan fullkomnere, men gjort det ufullkomnere, for disse - jorden ombølgende eterkrafter - kan kun virke på øret derved at de er virksomme i luften og at de stadig har en motstann i luften. Derfor kan man - selvom det også klinger paradoks - si at en meget finere organisasjon som før var der, er på jorden blitt korrumpert i vårt hørselsorgan. Og da blir det også på dette trinn - gjennom egen opplevelse - forklarlig for den seg utviklende antroposof, at han allerede da han gjorde veien ned fra den gamle Måne til jorden - medbragte øret, medbragte hele hørselsorganet til jorden, og at dette hørselsorgan var langt mere fullkomment på den gamle Måne enn det er på jorden. Man lærer efter hånden å føle øret slik at man - man må jo ofte velge paradokse uttrykk - derved kunne bli melankolsk, fordi øret hører til de organer som i hele sin innretning, i hele sin struktur vidner om forgangne fullkommenheter. Og den som efterhånden ved selvoppdragelse tilegner seg de opplevelser som nu er antydet, han vil forstå okkultisten - som ganske vist henter sin erkjennelse fra ennu meget dypere krefter - når han sier: På den gamle Måne hadde øret en langt større betydning for menneskene enn nu. Dengang var øret til for likesom helt å leve i den på Månen - i en viss henseende - ennu klingende sfæremusikk. Og overfor disse toner, som allerede den gang var svake i forhold til hva de var tidligere, men som dog på Månen ennu var klingende toner fra sfærenes musikk, forholdt øret seg slik at det opptok dem. På grunn av ørets daværende fullkommenhet var det så å si på den gamle Måne alltid dukket inn i musikk. Denne musikk, på den gamle Måne, meddelte seg til hele den menneskelige organisme, der gjennomtrengte ennu musikkbølgene den menneskelige organisasjon. Og på den gamle Måne var menneskets indre liv en-leven-med i hele den musikalske omgivelse, en tilpassning til hele den musikalske omgivelse. Øret var et kommunikasjonsapparat for i det indre å eftergjøre de bevegelser som utenfor tonet som sfæremusikk. Mennesket følte seg der ennu som et slags instrument som kosmos spilte på med sine krefter, og ørene var i sin daværende fullkommenhet formidlere mellom kosmos's spillere og den menneskelige organismes instrument. Således blir hørselsorganets nuværende innretning til vekker av en erindring og man forbinder en mening med, at mennesket gjennom en korrupsjon av hørselsorganet er blitt uskikket til å oppleve sfæremusikken, at han har emansipert seg, og at han kun kunne innfange denne sfæremusikk, i det som er vår nuværende musikk, men som dog kun kan utspille seg innenfor den luft som ombølger jorden.

Også overfor andre sanser dukker der opp opplevelser, men de blir stadig utydeligere og det ville ikke ha noen særlig betydning for oss å forfølge andre sanseorganers opplevelse av den enkle grunn, at det er vanskelig med almindelige menneskelige begreper å lyse inn i disse forandringer som foregår med dem ved den esoteriske utvikling. Hvilken betydning ville det f.eks. ha likeoverfor det som mennesket nu kan erfare på jorden, hvis der ble talt om sprogsansen, - jeg mener ikke sansen for tale. For dem som hørte foredragene om "Antroposofi" i Berlin, er det jo allerede kjennt, at der gis en egen sprogsans. Likesom der gis en tonesans, så gis der også en sans, som kun har et organ i det indre og ikke i det ytre for iakttagelsen av selve det talte ord. Denne sans er blitt ennu mere korrumpert, den er blitt det i den grad, at det nu kun er en svak efterklang igjen av det som denne sprogsans var f.eks. på den gamle Måne. Der tjente det, som nu er blitt til sprogsans, som nu er blitt til forståelse av ordet hos våre medmennesker - til bevisst å føle seg inn i hele omgivelsen med imaginativ bevissthet, for likesom å omkretse den gamle Måne. Hvilke bevegelser man gjorde, hvordan man fant seg tilrette, det dikterte sprogsansen på den gamle Måne. Først efterhånden lærer man å kjenne denne sprogsansens opplevelsesart, hvis man litt efter litt tilegner seg en følelse for vokalenes og konsonantenes indre verdi, sån som disse vokalers og konsonanters indre verdi føles i de mantriske settninger. Men det er dog alt kun en svak efterklang, som jordmennesket i sin almindelighet kan heve seg opp til på dette område, likeoverfor det som sprogsansen engang var.

De ser hvorledes mennesket litt efter litt lever seg inn i det å iaktta sitt eterlegeme, hvorledes det han likesom viser fra seg under sin okkulte utvikling, nemlig de fysiske sansers virksomhet, erstattes ham på den annen side, ved at den fører ham inn i iakttagelsen av det eteriske legeme. Men det er det eiendommelige: denne iakttagelse av eterlegemet, den føler vi når vi opplever den, som om den ikke riktig tilhørte oss, men som om den utenfra ble boret inn i oss. Vi føler lyslegemene som innborret i oss. Vi føler noe som en på jorden ikke hørbar musikalsk bevegelse innborret i oss gjennom øret. Varme-eteren føler vi dog ikke som noe som er boret inn i oss, men som noe der gjennomtrenger oss. Og for den utkoblede smak osv. lærer vi å føle den kjemiske eters virksomhet som arbeider i oss.

Men litt efter litt begynner mennesket også mer direkte å iaktta sitt eterlegeme. Den mest påfallende forandring som foregår med eterlegemet og som for mange føles høyst usympatisk, og som ikke engang erkjennes som en forandring i eterlegemet, men som dog er det - den består deri at den esoteriske eller antroposofiske utvikling ganske tydelig lar en merke, så å si i sitt eget legeme, hvorledes hukommelsesevnen avtar en del. Det som man i almindelighet har som hukommelse vil nesten alltid lide under en nedsettelse ved en esoterisk utvikling. Navnlig opphører den hukommelse å være sterk virksom, som man kan betegne som den mekaniske hukommelse, som nettopp er sterkest utdannet i barne- og ungdomsårene, og som man nærmest mener, når man taler om hukommelse. Og ganske mange esoterikere ville måtte beklage seg over at hukommelsen er blitt så dårlig. For det er noe man merker temmelig snart. Men likesom man aldri kan ta skade på sitt fysiske legeme, tiltross for at det blir bevegeligere, når man slår inn på den riktige antroposofiske utvikling, så kan man heller ikke i lengden ta skade av det som skjer med hukommelsen. Man må kun strebe efter å gjøre det riktige.

Efter hvert som det ytre legeme blir bevegeligere, som organene i det indre blir uavhengigere, slik at man har vanskeligere for å bringe dem i harmoni enn før - så må man med hensyn til den fysiske organisasjon gjøre seg sterk i det indre. Og det gjør man gjennom de seks øvelser, som jeg har skildret i annen del av min: "Åndsvidenskap". Den som gjennomfører disse på rette måte, vil se at han får en så sterk tilvekst av indre krefter for å holde det bevegeligere fysiske legeme i orden, at det helt dekker den kraft han taper gjennom den esoteriske utvikling. Med hensyn til hukommelsen må vi jo også der gjøre det riktige. Den hukommelse som er for det ytre liv går nu engang tapt, men vi behøver ikke å ta noen skade av den grunn, hvis vi med omhu arbeider for å utvikle en dypere interesse for alt det som angår oss i livet, tar mere del i det, enn hva vi tidligere har vært vant til å gjøre. Vi må begynne å tilegne oss interesse for de ting som har betydning for oss - navnlig en følelsesmessig interesse. Tidligere har vi utviklet en mer mekanisk hukommelse, og den mekaniske hukommelse arbeider også tildels ganske sikkert, selv da når man vil merke seg de ting, man ellers ikke har noen forkjærlighet for, men det opphører. Man vil nemlig komme til å merke, at når man gjennomgår en esoterisk eller antroposogisk utvikling, at man da lett glemmer tingene. De ting man ikke har noen følelsesmessig interesse for, som man ikke kan holde av, som man så å si sjelelig ikke er vokset sammen med, de forsvinner meget lett for hukommelsen. Det som man derimot er sjelelig vokset sammen med det sitter desto bedre. Man må derfor likefrem systematisk forsøke å bevirke denne sjelelige sammenvoksen.

Man kan gjøre følgende erfaring: La oss anta at vi har en eller annen person som i sin ungdom, og førenn han har begitt seg inn i antroposofien, når han har lest en roman, f.eks. ikke har kunnet glemme denne roman, han har kunnet fortelle om den gang på gang. Senere i livet - efter at han er trådt inn i den antroposofiske utvikling, leser han også en roman, men nu er det som om alt det han har lest er blåst bort, han har meget vanskelig for å huske så meget av den at han kan gjengi den. Men hvis han med en sån bok gjør det slik, at han leser den en gang igjennom og så umiddelbart derefter forsøker å repetere den så å si i ånden, og ikke kun å repetere den, men gjenta for seg fortellingen i bakvendt orden, så at man begynner med romanens sluttkapittel og går mot dens begynnelse. Ja, hvis man gjør seg det besvær å gjennomgå særlige enkeltheter nok engang, ja hvis man sogar tar et stykke papir og på det nedskriver korte tanker og man f.eks. forsøker å forelegge seg det spørsmål: fra hvilken side kan du særlig interessere deg for denne gjenstand - da vil man se at man på denne måte utvikler en helt annen slags hukommelse. Det er ikke den samme hukommelse. Man merker ganske tydelig forskjellen, når man betjener seg av den. Når man betjener seg av den menneskelige hukommelse, da er det så at tingene trer inn i sjelen som erindringer. Hvis man på den måte som nu er skildret, systematisk utvikler en hukommelse som esoteriker eller antroposof, da er det som om de ting man har gjennomlevet på denne måte var blitt stående i tiden. Man lærer likesom å skue tilbake i tiden, og det er virkelig som om man ville se på det betraktede, ja man vil bemerke at tingene blir mere og mere billedaktige, at hukommelsen blir mere og mere imaginativ. Har man nu gjort det slik som det er skildret - la oss si med en bok - da behøver man, når det atter er nødvendig å fremstille det for sjelen, kun på en eller annen måte å slå på det som dermed henger sammen, så vil man likesom skue hen til det tidspunkt, da man var beskjeftiget med boken - man vil skue seg selv lesende. Erindringen kommer ikke - det er hele billedet som dukker frem. Man vil da kunne bemerke at mens man før kun har lest i boken, så stiger nu faktisk tingene frem. Man skuer dem som i en tidsbestemt fjernhet, hukommelsen blir en anskuelse av billeder som står i en tidsbestemt fjernhet. Dette er nemlig allerede den allerførste begynnelse - vistnok den allerelementæreste - til det, efterhånden å kunne lære å lese i Akasjakronikken. Hukommelsen erstattes med det å lære og lese i fortiden. Og det kan ofte hende den som en tid har gjennomgått en viss esoterisk utvikling, at han nesten helt mister sin hukommelse, men det skader ham ikke, fordi han ser tingene i tilbakeskuen. For så vidt som de var forbunnet med ham selv ser han dem ganske tydelig. Jeg sier dere her noe, som hvis det ble sagt til en som står utenfor antroposofien kun ville le av det, og bare kunne le av det, fordi han slett ikke er istand til å forbinde noe begrep med det som esoterikeren sier ham: at han ikke har noen hukommelse mer og allikevel meget vel vet hva som har gått for seg, fordi han har skuet det i fortiden. Da vil den annen si: men du har jo en ganske fortreffelig hukommelse, fordi han ikke har noe begrep om den forvandling som egentlig er foregått. Og dette er nettopp noe som har sin årsak i det eteriske legemes forvandling.

I almindelighet er denne forvandling av hukommelsen dog også forbundet med noe annet, den er forbundet med at der på en viss måte opptrer en ny bedømmelse av vårt indre menneske. Vi kan nemlig ikke tilegne oss dette tilbakeskuende blikk uten samtidig også å komme til å innta et standpunkt til det, vi da har opplevet. Således vil den som i en senere tid ser tilbake på noe som han har behandlet - som det vi nevnte om boken - når han ser seg selv deri, likesom selvfølgelig måtte gjøre seg opp en mening om hvorvidt det var klokt eller dumt, at han nettopp dengang beskjeftiget seg med det. Og som noe ganske nødvendig forbinder det seg med dette tilbakeblikk en annen opplevelse, nemlig en slags selvbedømmelse. Man må på en måte ta stilling til sin fortid. Likeoverfor det ene vil man gjøre seg bebreidelser, likeoverfor noe annet som er lykkes for en - vil man være glad, kort sagt: man vil ikke kunne annet enn å bedømme den fortid som man således skuer tilbake på. Man blir således i virkeligheten en skarp bedømmer av seg selv, nemlig med hensyn til det liv som er foregått. Man føler så å si det i eterlegemet som er blitt mere levende i seg. Eterlegemet som jo har hele fortiden i seg fra tilbakeblikket efter døden, man føler dette eterlegeme som noe der er innesluttet i en selv, som noe der lever i en og utgjør ens verdi. Ja, der foregår en slik forandring med eterlegemet, at man ofte føler trang til et sånt tilbakeblikk, at man ser tilbake på dette eller hint for på ganske naturlig måte å lære å bedømme sitt eget verd som menneske. Mens man ellers lever og ikke iakttar det, så blir eterlegemet nu likesom iakttatt i det tilbakeskuende blikk på ens eget liv. Ens eget liv vil efterhånden gi en noe å bestille når man gjennomgår en esoterisk utvikling. Det er noe man stiler mot, at det esoteriske liv skaffer en noe å bestille, at man er nødt til mere inngående å betrakte sine fortrinn og sine feil, sine villfarelser og sine ufullkommenheter.

Men også noe dypereliggende som er bundet til eterlegemet blir mere merkbar, noe som før også har vært merkbar, men ikke i den grad. Det er temperamentet. Og på eterlegemets forandring beror den tiltagende følsomhet, den tiltagende sensitivitet overfor ens eget temperament hos den seg alvorlig utviklende antroposof eller esoteriker. La oss betrakte en melankoliker. Hvir han ikke er blitt esoteriker, ikke er kommet til antroposofien, så går han gjennom verden sån, at så mangt og meget gjør ham gretten og utfordrer hans ugunstige kritikk, at tingene berører ham slik at de fremkaller hans sympati og antipati sterkere enn f.eks. hos flegmatikeren: slik en melankoliker med alle hans egenskaper fra hin grad hvor han er et motbydelig menneske, gretten, avvisende mot alle, foraktende og hatende - og inntil den grad hvor han kun er litt mere sensitiv overfor iakttagelsen av verden, der gis jo alle mellomtrinn og nyanser, når en sån melankoliker inntrer i en esoterisk eller antroposofisk utvikling, da blir temperamentet for ham et vesentlig grunnlag til å føle eterlegemet. Systemet for de krefter som bevirker melankolien blir følsomme for ham, i seg selv tydelig fornembare, og mens han tidligere blott har rettet utilfredsheten mot de ytre inntrykk i verden, begynner han nu å vende denne utilfredshet mot seg selv. Det er meget nødvendig at selverkjennelsen omhyggelig øves under en esoterisk utvikling, og at den seg esoterisk utviklende gis meddelelse om at han øver denne selverkjennelse, som muliggjør å ta en sån forandring som melankoliker med den rette sinnsro. Som verden tidligere var ham imot, blir han nu motbydelig for seg selv, begynner å kritisere seg selv så man ser hvorledes han føler at alt er uriktig hos ham. Man kan nu bedømme disse ting riktig, når man ser det man kaller temperament på riktig måte i mennesket. Det som gjør et menneske til melankoliker er jo det at det melankolske temperament er det fremherskende hos ham, for igrunnen har et hvert menneske alle fire temperamenter i sin sjel. En melankoliker er i visse ting også flegmatisk, i andre ting sangvinsk og atter i andre ting kolerisk. Det som gjør ham til det han er, det er at det melankolske er særlig fremtredende overfor det koleriske, det sangvinske og det flegmatiske. Og en flegmatiker er ikke en som ikke har noen av de andre temperamenter, men kun det flegmatiske, men hos ham er det flegmatiske det fremherskende, mens de andre temperamenter holder seg mer i bakgrunnen eller sogar i sjelens undergrunn. Og sån er det også med de øvrige temperamenter.

Som nu eterlegemets forandringer hos den utpregede melankoliker opptrer slik at han så å si vender melankolien mot seg selv, så opptrer der også forandringer og nye følelser overfor de andre temperamentsegenskaper. Men gjennom en viselig selverkjennelse kan det i en esoterisk utvikling bli bragt derhen, at de skader som muligens anrettes gjennom det fremherskende temperament, de begynner man å føle i høy grad at man kan utbedre ved at man bevirker forandringer også med de andre temperamenter, slik at disse holder den hovedsakeligste forandring i det fremherskende temperament i likevekt. Men dette forutsetter at man erkjenner hvordan forandringene med de andre temperamenter opptrer. Antar vi at en flegmatiker blir esoteriker - men det vil være vanskelig å bringe ham til det, men la oss anta at det lykkes å gjøre det og at han blir en virkelig god esoteriker. Det er slett ikke umulig å oppnå det, fordi flegmatikeren til tider, når han mottar sterke inntrykk, er maktløs overfor visse inntrykk, så at nettopp det flegmatiske temperament mangen gang - når det ikke er altfor sterkt angrepet av materialisme - på ingen måte er dårlige forutbetingelser for en esoterisk utvikling. Det må kun så å si tre edlere for dagen enn i den groteske betydning, hvori man ofte ene og alene ser det flegmatiske temperament. Når en sådan flegmatiker blir esoteriker, da forandrer det flegmatiske temperament seg på en eiendommelig måte. Flegmatikeren har da en meget sterk tilbøyelighet til riktig grundig å iaktta seg selv, og det gjør ham så å si minst ondt å iaktta seg selv på denne måte. Derfor er også det flegmatiske temperament en ikke dårlig forutsetning for en esoterisk utvikling - når den kan inntre - fordi han da er meget vel skikket til en viss rolig selviakttagelse. Som melankolikeren opphisses han ikke så lett av alt det som han iakttar i seg selv, og når han da gjør selviakttagelser, går de derved som regel dypere enn melankolikerens, som overalt holdes tilbake av ergrelsen over seg selv. Når derfor flegmatikeren kommer til en sjeleutvikling, da er han så å si den beste elev for en alvorlig antroposofisk utvikling. Nu har imidlertid ethvert menneske alle temperamenter i seg, og - som sagt - melankolikeren f.eks. er kun melankoliker fordi det melankolske temperament er det fremherskende hos ham. Men det flegmatiske temperament er også i ham. Man kan alltid hos melankolikeren finne sider, hvor han viser seg som flegmatiker i dette eller hint. Når melankolikeren blir esoteriker og man på en eller annen måte kan lede ham, må man forsøke å henlede hans sinn på de ting overfor hvilke han før var flegmatiker. Han vil på den ene side til å begynne med ganske vist gå skarpt tilrette med seg selv, så at der alltid kommer selvbebreidelser. Man må forsøke å vekke hans interesse for ting som han tidligere ikke har interessert seg for. Lykkes det, da paralyserer man på en viss måte de skader som fremkalles ved melankolien.

En egenartet esoteriker blir sangvinikeren, som jo i det ytre liv karakteriseres ved, at han gjerne farer fra det ene inntrykk til det annet og ikke gjerne holder fast ved et inntrykk. Han forandrer seg nemlig ganske eiendommelig gjennom eterlegemets forvandling. I det øyeblikk han selv forsøker å bli en esoteriker eller hvor en annen vil forsøke å bibringe ham esoterik, vil han bli en flegmatiker overfor sitt eget indre. Det sangvinske temperament er således under visse omstendigheter det minst gode materiale for den esoteriske utvikling. Når sangvinikeren kommer til det esoteriske eller til det antroposofiske liv - og han kommer meget ofte til det, fordi han jo interesserer seg for alt mulig, og således vil han også om ikke så intensivt engang komme til å interessere seg for antroposofi og esoterik, men han holder som regel ikke lenge ut. Da kommer han til en slags selviakttagelse, men han opptar det alt med stor likegyldighet, han skuer ikke gjerne inn i seg selv. Dette eller hint ved det esoteriske interesserer ham jo, men interessen stikker ikke særlig dypt. Han oppdager alleslags interessante egenskaper hos seg selv, og han er også straks tilfreds med dem og taler meget gjerne om disse sine interessante egenskaper - men han glemmer dog snart hele saken, også det som han har iakttatt hos seg selv. Og blandt dem som trer hen til det esoteriske ut fra en øyeblikkets interesse og som snart løper fra det igjen, er fortrinnsvis de sangvinske naturer. Vi vil i neste foredrag forsøke å klargjøre oss det som jeg idag forklarer i ord ved å tegne eterlegemet på tavlen, vi vil da også der inntegne de forandringer som foregår i eterlegemet gjennom den antroposofiske eller esoteriske utvikling.

Med det koleriske temperament er det igjen anderledes. Kolerikeren vil det omtrent ikke eller kun i de aller sjeldneste tilfeller lykkes å gjøre til en esoteriker. Når det koleriske temperament er særlig utpreget hos ham som personlighet vil han vise all esoterik fra seg, det er noe som særlig kjennetegner ham. Han vil ikke vite noe av det. Og dog kan det hende at nettopp kolerikeren gjennom de karmiske livsforhold også engang blir bragt til det esoteriske, da vil han ha vanskelig for å bevirke forandringer nettopp i sitt eterlegeme, for dette eterlegeme viser seg hos kolerikeren som særlig tett og meget vanskelig å influere. Hos melankolikeren er eterlegemet sån (undskyld den triviale sammenligning, men nettopp det jeg vil si blir anskueliggjort ved den), at det likesom virker som en gummiball som luften er presset ut av: når man trykker den inn så forblir fordypningen der forholdsvis lenge. Hos kolerikeren er eterlegemet som en gummiball som luften er presset inn i, som er helt fylt av luft. Hvis man vil gjøre en fordypning, så ikke alene holder den ikke, men den trenger den til og med ganske eftertrykkelig tilbake. Kolerikerens eterlegeme er altså mere knudret, mindre eftergivende og derfor er det også meget vanskelig for kolerikeren å forandre sitt eterlegeme, han kommer likesom ikke til, og det er også grunnen til at han på forhånd støter den esoteriske utvikling tilbake, da jo den nettopp forandrer eterlegemet. Men hvis livets alvor eller ett eller annet møter kolerikeren, eller hvis han har en svak melankolsk klang i sitt temperament, men allikevel i seg selv er koleriker, da kan det hende at det nettopp ved den melankolske undertone kan bevirkes, at kolerikeren bringer det koleriske i sitt vesen sån til utvikling, at han nu med veldig kraft arbeider på den motstand som eterlegemet frembyr. Og hvis det da lykkes ham allikevel å fremkalle forandringer i eterlegemet, da fremkaller han derved en ganske særlig egenskap. Han blir mer enn andre skikket til gjennom sin esoteriske utvikling å fremstille ordentlig, saklig og dypt ytre kjennsgjerninger i deres opprinnelige og historiske sammenheng. Og den som har sans for god historieskrivning - hvilket forøvrig ikke er en særlig utpreget dyd hos esoterikere, men den som har den, han vil nettopp hos den koleriske esoteriker finne de instinktive anlegg dertil, og vite at nettopp han vil kunne bli en utmerket historieskriver eller forteller, som forstår å skildre tingene riktig. Et menneske som f.eks. Tacitus var i begynnelsen av en sån instinktiv esoterisk utvikling. Derav også hans vidunderlige og uforlignelige fremstilling. Og den der som esoteriker leser Tacitus, vet at denne eiendommelige historieskrivningsart hitrører fra et kolerisk temperaments ganske særlige innarbeidelse i eterlegemet. Men dette trer ganske særlig frem, når vi har en fremstiller som har gjennomgått en esoterisk utvikling. Selv om også den ytre verden har vanskelig for å tro det, så er det dog tilfellet med Homer. Homers plastiske, storslagne fremstilling har han å takke det koleriske temperament for, som er innarbeidet i hans eterlegeme. Og således kunne der på dette område påvises meget som ville bekreftes av det ytre liv, at kolerikeren når han har gjennomgått en esoterisk utvikling egner seg ganske særlig til på en indre måte å fremstille verden i dens virkelighet, i dens årsaksmessige sammenheng. Når kolerikeren gjennomgår en esoterisk utvikling, da er disse hans fremstillinger sådanne at de allerede i deres ytre struktur bærer karakter av sannhet og sannferdighet.

Vi ser således at i eterlegemets forandringer kommer så å si det menneskelige liv ganske særlig til uttrykk, og at det blir langt mere iakttagelig i sin nuværende skikkelse i denne inkarnasjon, enn det ellers er tilfellet. Videre blir temperamentene tydeligere fornembare i den esoteriske utvikling. Og ved den sanne selverkjennelse er hensyntagen til temperamentene av ganske særlig betydning.

Om disse ting vil vi da tale videre i neste foredrag.

4. foredrag