Jeg lider av en ukjent sykdom som i
mange år har vært gjenstand for iherdig forskning
blant psykologer, sosiologer og antropologer. I min oppvekst
ble det med rette fastslått fra det norske helsedirektoratets
side at jeg hadde klare sjanser for å havne i buret. Jeg
hadde tydelige lovstridige anlegg i måten jeg resonnerte
på. Denne mystiske sykdommen er direkte ansvarlig for den
kriminelle anarkismen som herjer i min sjel. Den er ikke nedarvet,
men den er allikevel medfødt.
Legene oppdaget min kroniske patologi gjennom
to symptomer: Det ene er min alminnelige kriminelle belastning
som først og fremst er forårsaket av at jeg i min
ungdom likte cannabis bedre enn rødvin. Det andre er min
totale forakt for verneplikten. Min anarkisme er særdeles
ondartet - dvs. den er ikke kun abstrakt eller teoretisk. Den
er praktisk. Jeg lever den ut i handling. Jeg har alltid
trosset enhver lov som ikke passer meg, for jeg lider nemlig
av kriminell anarkisme, og min kriminalitet kan dokumenteres
av politiets annaler.
Året var 1965 mens Pentagon var dypt
involvert i Vietnam med massakrer, tortur, voldtekter og blodkos
for å beskytte adgangen til råvarer i Sørøst-Asia.
På den tiden ble det eksperimentert med nye kjemikalier,
bl. a. LSD, i jakten på et sannhetsserum for krigsfanger
som ikke sprakk under vanlig fysisk tortur. Det topphemmelige
samarbeidet mellom Pentagon, CIA og den amerikanske legebestanden
innenfor psykiatrien førte til at innlagte pasienter rundt
i USA ble brukt som forsøksdyr for det militære.
Dette ble bl. a. offentliggjort gjennom en dokumentarserie på
CBS tidlig på 1980-tallet. I 1990 fikk vi imidlertid vite
gjennom norsk presse at CIA hadde finansiert eksperimenter på
Gaustad Sykehjem også på denne tiden.
Militærpsykologien allierte seg med
sivil forskning. Disse forskerne var spesielt interesserte i
toleransenivået av stress m.m. blant soldater på
slagmarken. Jeg var 16 år gammel i 1965 og hørte
til det årskullet som skulle tjene jungelens dødsmaskin
i 1967. Sommeren 1965 ble jeg sendt til Gaustad for observasjon
slik at de kunne gi meg en EEG-test, angivelig for å finne
en svulst på hjernen. Saken var at jeg hadde skrevet et
pornografisk dikt om bestyrerinnen og skoleinspektøren
på Rothaugen Skole i Bergen. Bestyrerinnen var meget kirkekristelig,
og eksplosjonen som oppstod da min poesi ble konfiskert, førte
til utvisning og psykolog; deretter idéen om hjernesvulst
og EEG-prøve på Gaustad.
En EEG kan sammenlignes med en
polygraf. Forskjellen er at alle trådene er festet
til hodebunnen for å registrere mentale prosesser. I likhet
med polygrafen vises resultatet gjennom kurver som skrives ut
av en maskin. Jeg lurte Gaustads EEG-prøve i 1965 like
grundig som Lady Luck Casinos polygrafprøve i Las Vegas
tolv år senere. Selvfølgelig har jeg alltid vært
riv ruskende gal, men legene oppdaget ingenting!
De senere avsløringer av CIAs globale
spillopper i Pentagons ærend setter hele denne bisarre
episoden i et meget interessant lys. Unge gutter med adferdsproblemer
og kriminelle anlegg er førsteklasses kanonføde.
Svært mange amerikanere på min alder fikk valget
mellom fengsel og krig av domstolene. Det er nemlig svært
vanskelig for meg å tro at velutdannede, intelligente voksne
mennesker kan mene at en frisk og sprek 16-årings erotiske
poesi og anarkistiske tankebaner skyldes svulst på hjernen.
Mer nærliggende er det å formode at CIA ønsket
å granske sin kanonføde blant allierte nasjoner
for å gjøre oppmerksomheten i USA minimal.
Høsten 1967 begynte jeg på Eikeli
Gymnas i Bærum. Henrik Ibsen påpekte en gang at mens
amerikanerne dreper med galger og pistoler, dreper nordmenn med
ord. Politiet sitter døgnvakt over anonyme tipstelefoner
slik at gode borgere kan legge seg for vane å spionere,
sladre og angi. Tungens gift er dødeligere og feigere
enn all verdens våpen.
Unge Høyre og hele Eikeli Gymnas ga
sin varmblodige støtte til krigsredslene i Sørøst-Asia.
NATOs hovedkvarter lå et drøyt steinkast unna oppe
på Kolsås hvor mange av foreldrene gikk i Krigskommissariatets
tjeneste og pendlet over Atlanterhavet for Kongen, Presidenten
og bombene deres. Mange av elevene gledet seg stort til å
sette seg bak spakene på de dødbringende jagerne.
I likhet med de fleste av foreldrene, som
gjerne marsjerte rundt i Nordmarka i fullt utstyr for å
avskrekke Bresjnev og hans Røde Hær, følte
disse ungdommene at alt var tillatt i kampen mot kommunismen.
Dette synet ble varmt støttet av de den gang erkekonservative
og ekstremt reaksjonære avisene Aftenposten og Morgenbladet.
Hver eneste lemlestende napalmbombe ble ønsket velkommen
av norsk høyrepresse. En sang av Bob Dylan, var velkjent
på den tiden. Nest siste vers lød slik:
while them that defend what they
cannot see
with the killer's pride, security
it blows the minds most bitterly
for them that think death's honesty
won't fall upon them naturally
life sometimes must get lonely.
Jeg vil ikke komme inn på det som borgerskapet
nektet å se i øynene. Vi har påny hatt en
krig midt i Europa hvor bestialiteten har ligget hinsides det
som noe menneske kan forestille seg, og i utgangspunktet våget
ingen å uttrykke offentlig sympati for én bestialsk
gruppe mot en annen. Men i 1960-årene ga Unge Høyre
og Aftenposten sin helligste velsignelse til krigsredslene i
Sørøst-Asia ved å falle Sør-Vietnam
og USA i ryggen.
Min antimilitarisme, som også ble kalt
for "anti-amerikanisme", vekket mistanke om at jeg
var litt rød, dvs. litt marxist-leninistisk eller
maoistisk. På den tiden var maoismen en intellektuell motebølge
i Oslo hvor skarer av ungdommer gikk rundt med Maos Lille Røde
Bok og leste Maos Tanker. Her var det ikke lenger nok med væpna
revvlusjon; de ville ha kinesisk revolusjon i Norge og
presenterte verdens største Maobevegelse utenfor China.
Den norske høyrefløyen mente
at dette var foruroligende og at både Moskva og Peking
sto bak de røde i Norge. Derfor syntes Aftenposten &
Co. at sør-vietnameserne og deres allierte amerikanere
måtte fortsette med å sage hoder av 12-åringer
i Asia for å beskytte Norge mot maoistene på Karl
Johan.
Jeg gjorde et tappert forsøk på
å få Unge Høyre til å se Det Indre Lys
og forvandle seg til en revolusjonær hippiekoloni. For
denne dåden ble jeg anmeldt og dømt til syv måneders
ubetinget fengsel for smugling og salg av cannabis, til tross
for at politiet ikke fant noen cannabis! Velkommen til Norge
og til norsk rettssikkerhet!
Etter fem år i England kom jeg meg til
USA, og der ble jeg flyktning fra både norsk og amerikansk
justis: Unndragelse av norsk verneplikt, eksil for å unngå
fengselstraff for totalnekting, pluss ulydighet mot den amerikanske
Fremmedloven. Laboratorietestet av CIA, politianmeldt av Unge
Høyre, jaktet av det norske militære og jaget av
INS (Immigration & Naturalization Service, dvs. det amerikanske
Fremmedpolitiet) i USA. Testet og anmeldt, jaktet og jaget av
legene på Gaustad og av generalene på Kolsås
og byråkratene i Washington, dessuten trakassert, tilsnerret,
tilglefset og tilgriset av Oslo Politikammer. Er det noen som
forbauser seg over at jeg krever væpna revvlusjon?
Min kamuflasje som innfødt amerikansk
borger ble påskyndet av mitt behov for lønnet jobb
samtidig som det føderale INS beordret meg ut av USA etter
at de nektet å fornye mitt forretningsvisum. Dette visumet
hadde jeg tilkjempet meg gjennom iherdig diplomatisk kløkt
siden min kriminelle bakgrunn sto i veien. Jeg slapp altså
inn i De Forenede Stater via spesialtillatelse fra den amerikanske
regjeringens internasjonale hovedkvarter i Frankfurt.
INS nektet å fornye mitt visum fordi
de gjennomskuet at jeg var en uautorisert potensiell immigrant,
dvs. uten det nødvendige stemplet fra Onkel Sam. Deretter
oppdaget jeg at føderale departementer var så kjempedigre,
rotete og kaotiske at fattige småfolk kunne gjøre
hva som helst uten at noen merket seg det, enten det gjaldt skatteunndragelse
eller ulovlig opphold i landet. Slik fant jeg kriminalanarkistens
paradis i Det Forjettede Land - et land som ble bygget av kjeltringer,
lykkejegere, tyver og drapsmenn - av dem som hadde unnsluppet
galgen i England og blitt landsforvist til straffarbeide i en
eller annen koloni. Jeg hadde skaffet meg et social security
kort, dvs. permanent skattebevis med personnummer. Det eneste
jeg nå trengte for å få jobb var et California
legitimasjonskort. Det var da jeg oppdaget en annonse i et tabloid
magasin med omtrent følgende tekst:
N E E D I D ?
Any name, any age, any address.
Send $6 & photo.
They work! Guaranteed!
Seks dollar var akkurat samme pris som for
et legitimt førerkort på den tiden. Dette viste
seg å være et virkelig røverkjøp: Amerikansk
statsborgerskap for seks dollar!
Min første ordinære jobb i USA
var en ekte klassiker: Nattekspeditør i en hardpornobutikk
som lå midt i Hollywoods mest beryktede og dekadente gatekryss,
nemlig Hollywood Boulevard og Western Avenue. Butikken solgte
hardporno i blader, bøker og filmer. Dessuten var det
små låsbare båser med myntoperert filmfremvisning
hvor kundene kunne masturbere eller ta med seg en hore fra gaten.
På nattskiftet gikk forretningen meget tregt bortsett fra
filmbåsene, for omtrent de eneste som stakk innom var tykt
sminkede transvestitter på flukt fra politiet.
Disse pornokjedene var på kant med loven.
Bedriften beskyttet seg ved å sørge for at ingen
av oss visste hvem vi jobbet for eller selskapets identitet.
Vår sjef som kom og tømte safen hver dag leverte
pengene til en kontakt. Hver enkelt ansatt kjente kun ett høyere
ledd i kjeden. Våre lønnssjekker ble sendt fra et
regnskapsfirma i en annen by. De ga meg sparken etter kort tid
fordi jeg hadde altfor beskjeden omsetning i de små timer.
Jeg nevner pornojobben fordi den hører
med til Onkel Sams Kjøttmarked.
Den representerer en av hjørnestenene i amerikansk økonomi
og kultur. Hollywood & Western danner et utopisk forbilde
for Unge Høyres såkalte pro-amerikanske filosofi
fra 1960-årene. På Eikeli Gymnas hadde elevene kristne
bønnemøter i lunsjpausene, og de bad omtrent slik:
"Kjære elskede Pentagon-Jesus!
Bring en vekkelse til vår sovende Norske Kirke ved å
sende oss rike frelste kjendiser fra Hollywood, fra Palm Springs
og fra Little Rock, Arkansas som ligger midt i hjertet av ditt
Bibelbelte. I Evangeliets og Frihetens navn ber vi deg om å
styrke veksten av vår sosialdarwinistiske markedsfilosofi
slik at Kongeriket Norge kan tjene din Fader, Den Allmektige
Dollar på Himmelens Trone. Gi oss gode karakterer på
skolen og beskytt oss fra Onkel Politis annaler slik at vi kan
finne gunst hos din hellige tjener Onkel Sam og tjene godt på
reklame, våpenproduksjon og andre ting. Gjør våre
deilige unge kjønnsorganer sterke og saftige så
vi kan ha en solid inntektskilde i reserve. Beskytt oss fra planøkonomiske
diktatorer som vil stenge både kirker og bordeller. Bomb
dem med din hellige kjernefysiske vrede. Amen."
Jeg forteller ikke følgende episode
om Onkel Politi for å illustrere hvor lett det kan være
å smette igjennom myndighetenes fingre i USA, men for å
vise et positivt eksempel på rettssikkerhet i dagliglivet,
spesielt i trafikken. I Norge hersker politikamrene og lensmannskontorene
med sitt vilkårlige totaldiktatur på dette området.
Det er uhyre strevsomt og kostbart å utfordre et forelegg
her til lands. Man må saksøke hele departementet,
og dette tar ofte flere år. Rettssikkerhet basert på
prinsippet om at enkeltmennesket er staten overlegen og at påtalemyndighetene
plikter å legge frem bevis for sine anklager - spesielt
i de daglige bagateller som berører oss alle - denne rettssikkerheten
har aldri eksistert i Norge. I USA fungerer den bedre enn i noe
annet land.
Gyldig pass hadde jeg ikke lenger, mitt norske
statsborgerskap var en hemmelighet, og mitt opphold i USA var
ulovlig. Jeg klarte meg allikevel godt takket være det
falske legitimasjonskortet som jeg hadde kjøpt via postordre,
i tillegg til det autentiske social security-kortet. Jeg gikk
til Department of Motor Vehicles (Biltilsynet) i Las Vegas, oppga
New York som fødeby og viste frem kortet som de trodde
var et ekte legitimasjonskort fra myndighetene i Sacramento.
Gjennom dette hellet fikk jeg førerkort for Nevada, og
slik fikk jeg sikret min fremtid som kamuflert amerikaner.
Nå hadde jeg imidlertid blitt stoppet
av politiet for en trafikkforseelse uten gyldig førerkort.
Mellom jobben og der jeg bodde var et fireveis stoppskilt. Mellom
kl. 4 og 5 om morgenen, når jeg kjørte fra jobben,
fantes ingen trafikk, så jeg pleide å gjennom krysset
når jeg så at alt var klart. Men én morgen
satt en betjent i sin patruljebil godt gjemt bak en busk på
en parkeringsplass. Da jeg så hans blinkende rød-og-blå
lys bak meg, forsto jeg ikke at jeg selv ble stoppet, så
jeg kjørte videre et godt stykke. Dermed tilkalte han
et par backups, og da jeg endelig stoppet, hadde jeg tre politibiler
bak meg og ble konfrontert av tre væpnede betjenter i kamphumør.
De frisket meg grundig for våpen og bad meg om å
holde begge hendene på bilen mens forelegget ble skrevet.
Deres trening, opplæring, dikterte slike sikkerhetsregler,
forklarte de.
Jeg hadde gitt dem noe som lignet et førerkort:
En Nevada kjøretillatelse som ikke ga meg lov til å
kjøre en bil alene. Dette oppdaget de i siste øyeblikk
og skrev derfor et forelegg for dette også. Så sa
en av betjentene:
Senere fant jeg ut at sikkerhetsrutinen hadde
sin begrunnelse, for noen uker tidligere hadde en betjent i en
nærliggende by blitt skutt og drept av en motorist i en
slik situasjon.
Når man undertegner et forelegg fra
politiet i USA, innrømmer man ikke skyld, men man lover
å stille opp i retten en bestemt dato (innen to til fire
uker) dersom man ikke har betalt boten. Så kan man melde
seg eller Hvis man melder seg , vil en ny dato bli satt for å
høre både motoristen og betjenten av en dommer.
Hvis man melder seg kan man ta en dag på trafikkskole istedenfor
å betale bot dersom man ikke har hatt trafikkforelegg i
samme stat på tre år eller mer.
Jeg skaffet meg førerkort og stilte
opp i retten. Dommeren henla forelegget for å kjøre
uten førerkort. Angående stoppskiltet meldte jeg
meg for å slåss for pengene mine.
Betjenten som hadde skrevet forelegget ble
innkalt, kledd i sivil. Det var antagelig hans fridag. Politiet
hadde latt meg kjøre videre uten førerkort. Jeg
hadde deretter fått førerkort fra DMV (Biltilsynet)
selv om jeg var en kriminell nordmann kamuflert som lovlydig
amerikansk borger. Det ene forelegget ble henlagt selv om det
var fortjent, og nå hadde jeg meldt meg "ikke skyldig"
i å ignorere et stoppskilt som jeg hadde rast rett forbi.
Vi ble begge bedt om å avlegge ed, dvs.
heve høyre hånd og love å tale sant foran
dommeren og flagget. Betjenten fortalte helt korrekt hva som
hadde skjedd. Jeg sa derfor at jeg hadde meldt meg fordi jeg
hadde kjørt der hver morgen ved 4:30-tiden uten å
være bevisst noe brudd på trafikkreglene. Slik fikk
jeg gitt betjenten rett uten å miste ansikt. Min bot ble
allikevel redusert fra 30 til 10 dollar fordi jeg hadde stilt
opp i retten.
(Mitt fredelige forhold til politiet som jeg
utviklet i USA ble totalendret da jeg vendte tilbake til Norge
og fikk se svinestaben på sitt mest vulgære.)
I et knipetak - som hvis fienden fra Forsvaret
eller Justisdepartementet skulle komme for å drepe meg,
eller hvis jeg skulle snike meg tilbake til USA - vel, da tyr
jeg så gjerne til en god skrøne. Men aldri mer "på
boksen" (=polygrafen).
Tarjei Straume
Polygrafen
Bak Rattet
Markedsføring
Onkel Sams
Kjøttmarked
